JUL OG NYTTÅR
Juledag
Alle
år
Joh. 1,1-14
Oversettelse og tekstkritikk
v. 1 proV ton qeon - hos Gud
Pros uttrykker normalt retningen til, når det
står med akkusativ, slik at vi her ville fått oversettelsen Ordet
var vendt mot Gud. Med dativ uttrykker det derimot ved, hos, men siden
dativ nesten er gått ut av bruk kan proV med akkusativ
også bety hos, ved. Johannes bruker gjennomgående proV med akk. For å betegne retningen til, mens han bruker para med dativ eller meta med genitiv for å betegne hos noen.
v. 3-4 oude en o gegonen en autw
Tegnsettingen
mangler i de eldste håndskriftene og det er vanskelig å
avgjøre hvordan man skal lese. Før kirkemøtet i Nikea
valgte de fleste å forbinde o gegonen med de
følgende ordene og v. 4 begynner da med de siste ordene i v. 3,
”det som finnes til …”. Fordi teksten ble brukt av heretikere
for å bevise at den Hellige Ånd var skapt og at Sønnen hadde
blitt forandret, valgte man i stedet å lese o gegonen sammen med det foregående, slik NO78
gjør. Her er eksegetene uenige og det er gode argumenter for begge
lesemåtene. Siden tegnsettingen mangler vet vi ikke hvordan det faktisk
var ment, uten tegnsetting kan hvem som helst lese inn sin egen tegnsetting og
tolke teksten ut fra det.
v. 5 katelaben - ta tak i, gripe, få overtak over,
forstå
Det kan virke som
om Johannes spiller på ordets flertydighet. Mørket tok ikke
imot det / Mørket forsto det ikke / Mørket fikk ikke overtak over
det / Mørket overvant det ikke
v. 12 exousian - makt, myndighet, rett
Det er her Jesus
som står bak retten, det er med hans myndighet at de blir Guds barn.
Alle evangelistene
starter sitt evangelium med å trekke linjen bakover. Markus til Døperens
virksomhet og Jesu dåp. Matteus og Lukas til Jesu fødsel. Johannes
til skapelsen og før den. De ønsker alle å forberede sine
lesere på det som kommer og hjelpe dem til å forstå at Jesus
Kristus bare kan forstås som Messias, Guds Sønn og som Ordet.
Johannes er alene
om å gi fortellingen om Jesus en teologisk ramme. Leseren får en
nøkkel i starten av evangeliet, for å forstå resten. Det
handler om Ordet som var i begynnelsen hos Gud, og gjennom hvilket alt er blitt
til. Forkynnelsen om Jesus gis en enestående betydning når Ordet
blev menneske og bodde blant menneskene. Forfatteren står innfor dette i
beundring og han vil at også vi som lesere skal oppdage det forunderlige.
Johannes
introduserer mange begreper i prologen, som han senere kommer tilbake til
(Sønnen, Faderen, lyset, mørket, verden, livet, sannheten,
herligheten, ikke ta imot, kjenne, ta imot, bli
født). Innledningen blir en slags ouverture, der ulike tema blir
antydet, for senere å bli behandlet i dramaet som utspiller seg.
Selve evangeliefortellingen
begynner i v. 19 med Døperen Johannes’ vitnesbyrd i Betania, på den andre siden av Jordan.
Prologen, 1,1-18, har en indre
dynamikk som gjør at mange har vurdert v. 6-8 og v.15 til å
være senere tillegg, da de handler om Døperen Johannes. Samtidig
har prologen en struktur som også disse versene faller naturlig inn i.
Forfatteren virker å følge semitiske assosiasjonsprinsipper og
antiteser i sin utarbeidelse av detaljer. Likeså har han fulgt
miljøets prinsipper i helhetskomposisjonen.
Vi kan inndele
teksten etter følgende modell der A svarer til A1, B til B1 osv.
A. Ordet var hos Gud, vv. 1f
B. Gjennom Ordet ble alt til, v. 3
C. Ordet var liv og lys for
menneskene, vv. 4f
D. Johannes
vitner om lyset, vv. 6-8
E.
Lyset kom til verden, vv. 9-11
F. De som tok imot ham ble Guds barn, vv. 12f
E1.
Ordet ble menneske, v. 14
D1. Johannes
vitner om Ordet som finnes før ham, v. 15
C1. Ordet ga oss nåde
og atter nåde, v. 16
B1. Gjennom Jesus Kristus har
nåden og sannheten kommet, v. 17
A1. Den eneste
Sønnen, selv gud, har tolket Gud for oss, v. 18
Ordet er et
gjennomgående tema, men i de to siste versene blir det tydelig at Ordet
er Jesus Kristus. Vi får en bevegelse fra Gud til Gud der det at Ordet
ble menneske er vendepunktet.
Fortellingen om
Visdommens opphav i Ordspr. 8,22-26 har poetiske
beskrivelser som kan ha inspirert Johannes. Vi finner også lignende poesi
i Kristus-hymnene i Fil. 2,4-11 og Kol. 1,15-20.
Logos-begrepet er
spennende og omfattende å gå inn i allikevel vil jeg ikke
gjøre her, men henvise deg til å gå til en eller annen
kommentar (se litteraturliste).
Innledningsordene
i Joh. 1,1 knytter, via Septuaginta, til begynnelsen av skapelsesfortellingen i
1. Mos. 1. Samtidig tas vi med til tiden før skapelsen, inn i evigheten.
Ordet var hos Gud og var til stede ved skapelsen. Visdommen, Ordspr. 8,22, finnes før verdens skapelse, men er
allikevel selv en Guds skapelse, v. 23. Paulus omtolker teksten i Kol. 1,15 slik
at Sønnen er ”den førstefødte, som står over
alt det skapte”. Her hos Johannes får vi ikke vite hvordan selve
Ordet er blitt til, i stedet understreker han at Ordet fantes hos Gud i
begynnelsen. For Johannes var det antagelig ikke viktig om Ordet var vendt mot
Gud eller var hos Gud og selv var Gud. Det viktige var å fortelle hva
Ordet har gjort i skapelsen, ikke hvordan Ordet forholder seg til Gud i
guddommen. Vi kan heller ikke si at forfatter mener å
direkte identifisere Ordet med Gud, når han skriver at ”Ordet var
Gud”. Grunnteksten burde i så fall ha hatt med bestemt artikkel
foran Gud. I NT er man generelt tilbakeholden med å betegne Jesus som
Gud, bare Johannes og til viss del forfatteren av Hebreerbrevet som mer uttalt
beskriver Jesus som Gud.
”Gud
sa” og det ble til. Gud
skapte ved ordet. Det kan oppfattes som om ordet er enten et redskap som Gud
skaper gjennom eller også som kilden til alt. Forskjellen er liten og vi
kan godt la begge klinge med. Når man leser skapelsesfortellingen kan man
oppfatte Guds ord på begge måter. Guds ord var kilden til
skapelsen. Holder man skapelsen sammen med visdomslitteraturen, er Guds ord
personifisert som et slags vesen mellom Gud og skapelsen og da er Ordet
også middelet gjennom hvilket Gud skaper. Paulus taler på lignende
måte om Gud i Rom. 11,36: ”Fra ham og ved ham og til ham
…”. I annen del av verset blir det understreket at ingenting er
blitt til uten Ordet. Altså er hele skapelsen merket av Ordet som var hos
Gud.
Vers fire trekker inn
begrepene liv og lys. Her tydeliggjøres hvordan livet ble til, det er
det evige livet Johannes her tenker på. I hele evangeliet er livet det
liv som Jesus gir. Så beskrives dette livet som menneskenes lys. I
skapelsesfortellingen skimter vi det evige liv i bildet av livets tre, 1. Mos.
2,9, jfr. 1. Mos. 3,22. Med neste vers får vi motsatsparet lys –
mørke, som vi også kjenner igjen i fra skapelsen, 1. Mos. 1,2f.
Gjennom hele GT er dette ordparet et uttrykk for kampen mellom liv og
død. For Johannes er den moralske dualismen den viktigste. Mennesket har
å velge mellom lyset og mørket. Mørket verken forsto eller
fikk overtak over lyset, jfr. ovenfor. Her i vers fem handler det om en kosmisk
kamp mellom lys og mørke, ikke om lyset som kom til menneskene, inkarnasjonen,
den kommer senere.
Nå kommer et
menneske inn i fortellingen, Johannes, og han var sendt av Gud. På samme
måte som Moses, 2. Mos. 3,10-15 og profetene, f.eks. Jes. 6,8, er
Johannes utsendt av Gud og bærer fram hans budskap. I v. 7 får vi
innblikk i hans oppdrag, han skulle vitne om lyset og målet var at alle
på denne måten skulle komme til tro. Selv om vi i disse tre versene
blir tatt ut av fortellingen om Ordet, så holdes vi samtidig fast i
fortellingen gjennom bildespråket. Lyset følger oss gjennom disse
tre versene, det er om det Johannes skal vitne og vi får også en
klar melding om at han ikke er lyset. Vi må fortsatt vente på
lyset, for Johannes oppgave er å peke på det.
Endelig skjer det,
lyset, det sanne lyset, kommer til verden. Dette lyset er det lys som lyser for
hvert menneske. Ordet som helt siden skapelsen har vært menneskenes lys,
kommer nå til den verden som er blitt til ved det. Når det da sies
at han kom til sitt eget kan det være hele verden, men også
spesielt det utvalgte land, Israel. Helt fra v. 4 er forfatterens interesse
rettet mot menneskene, ”menneskenes lys”, ”en mann sendt av
Gud” og nå ”lyser for hvert menneske”. Johannes er
nå over i vår verden og tenker mindre på hele kosmos. Verden,
kosmoV, er vår verden og ikke minst vi mennesker, slik
vi i disse versene finner de to ordene verden og mennesker nærmest brukt
om hverandre. Versene 10 og 11 er parallelle – menneskenes verden og
”de egne” har ikke kjent ham eller tatt imot ham. ”De egne”
betegner Israel, selv om ”sitt eget” i begynnelsen av verset kan
henspille på både verden generelt og Israel spesielt er det
israelittene spesielt som venter på Messias. Allikevel klinger
dobbeltheten her også, verden tok ikke i mot ham.
Etter modellen
ovenfor blir v.12-13 prologens sentrum og det alt som er sagt om Ordet
før og vil bli sagt etter har sitt naturlige midtpunkt her, i dem som
tror på Ordet og kalles Guds barn. Johannes skriver i slutten av
evangeliet om sitt mål med det, Joh. 20,31, at det er at folk skal komme
til tro på at Jesus er Messias, Guds Sønn. Det samme
retningsmerket settes her i starten. Målet er at de som tror på
Jesus, Messias og Guds Sønn skal ha liv i hans navn. De er født
av Gud.
Kontrasten som vi
møter mellom v. 11 og v. 12 svarer til noe vi finner i hele evangeliets
struktur. Første delen, 1,19 – 12,50, beskriver hvordan Jesu ord
og gjerninger enten avvises eller tas imot. I det siste samtalet
med disiplene, 13,1 – 17,26, får vi et tydeligere bilde av de som
tar imot Jesus. Vi møter den samme kontrasten når det gjelder
Døperens siste vitnesbyrd, Joh. 3,32f (se også 4. s. i advent, II). Evangeliet
fører stadig mennesker til et valg for eller mot Jesus.
De som tok imot
ham fikk rett til å ”bli Guds barn”.
Hos Johannes er bare Jesus Guds Sønn og de har et helt unikt forhold.
Paulus, likesom Matteus og Lukas kan også kalle alle kristen for Guds
sønner, Gal. 3,25; Matt. 5,9; Luk. 20,36. Johannes bruker i stedet
uttrykket Guds barn, Joh. 11,52, hvilket også Paulus gjør. Man blir
Guds barn her og nå, i denne verden, ikke som i jødiske tankegang,
der de døde ble Guds sønner. For å bli Guds barn må
man tro på Ordets navn. Hans navn er et uttrykk Johannes bare bruker her
og i 2,23 og 3,18, ellers taler han helt enkelt om å tro på ham.
Hva uttrykket ”Guds barn” inneholder blir nærmere definert i
v. 13. Her blir det konkret beskrevet en tilblivelse som ikke skjer gjennom en
kjønnsakt, ikke gjennom blod (= sæd, sperma), ikke gjennom
kjøttets vilje (seksuell lyst) og heller ikke ved manns vilje. Det er
ikke en nedvurdering av kjøttets lyster, men en forklaring på
barnekåret hos Gud.
I vårt siste
vers får vi en tydeliggjøring av det som i vv.
9-11 ble uttrykk ved hjelp av lyset som kom til verden – Ordet ble
menneske, eller rettere sagt, kjøtt (sarx). Johannes
bruker samme uttrykk i v. 13 og 14, sarx, om den
menneskelige natur til forskjell fra det guddommelige. Ordet som var Gud, 1,1,
blir her kjøtt, menneske. Ordet tok bolig, eskynwsen som betyr å slå opp telt er brukt og det
gir en fornemmelse av at dette er noe flyktig, det er for en periode.
Guds
nærvær i Ordet er en forutsetning for at hans herlighet, doxa, skal komme til syne for oss. Denne herligheten har den enbårne,
monogenouV, Joh. 3,16.18, fra patroV, far og
herligheten er full av nåde og sannhet. Det uttrykker Guds
kjærlighetsfulle initiativ og hans trofasthet.
Gjennom å
kutte teksten der får vi med sentrum, mennesket som Guds barn, og en
understrekning av at Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, siden det er
den eneste delen som gjentas og utvides.
Dogmatisk
analyse
Inkarnasjonen og
dens mysterium hører til på denne dagen og vi kan ikke preke uten
å legge vekt på det. Samtidig er ikke en utlegging av historiens
ulike oppfatninger en riktig måte å tilnærme seg teksten på.
Jeg vil derfor heller ikke gjøre det i denne redegjørelse. Her
vil derfor en del ting bli tatt for gitt og ikke problematisert. For videre
drøftinger av temaet må man gå til en dogmatisk
framstilling.
Jesus fra Nasaret
er sann Gud og sant menneske, Guds Sønn – ”født av
Faderen fra evighet” og menneske – ”født av jomfru
Maria”. Vi har å gjøre med den inkarnerte Guds Sønn,
som er ett med Faderen og Den Hellige Ånd. Her kan det være
på sin plass å lese igjennom trosbekjennelsene, i hvert fall Apostolicum og Nicenum, og
også CA III.
Vi kan historisk
tidfeste, Luk. 2,1f, og stedfeste, Matt. 2,1; Luk.
2,4, når og hvor Ordet ble menneske. Samtidig er Ordet fra evighet av,
Joh. 1,1, utenfor tid og rom.
Inkarnasjonen
består i at Guds Sønn har tatt på seg menneskelig natur. Vi
kan godt tale om at han har to naturer, en guddommelig (Kol.
2,9; Jes. 9,6) og en menneskelig (Hebr. 2,17; 4,15; Joh.
1,14; Jes. 53,2-3) og disse har han helt og fullt, samtidig. Den eneste
avgrensningen er at han, til tross for sin menneskelighet var uten synd, Hebr.
4,15; Matt. 4,1ff; 1. Pet. 2,22. Dette er et paradoks
og et mysterium, som vi ikke klarer å gripe med vår forstand.
Bibelen holder
fast ved paradoksale tosidige utsagn om Jesus Kristus. I sitt jordeliv har han
allmakt, Joh. 13,3; Hebr. 2,8, samtidig som han har begrenset makt, Joh.
5,19-30; Luk. 22,43. Jesus har allvitenhet, Joh. 3,11-13; Matt. 12,40; 20,18f,
samtidig som han har begrenset viten, Luk. 2,52; Mark. 13,32. Her på
jorden er han utrustet med allestedsnærvær, Joh. 3,13; 1,49,
samtidig som han har et nærvær som er begrenset til de steder hvor
han ferdes.
Meddelelsen av
guddomsherlighet til Jesu menneskelige natur er alltid i Faderens hånd,
slik er Jesus tjener og underordnet Faderen. Selvfølgelig eier han og
har guddomsherlighet som den evige Sønn, men han brukte den og
åpenbarte den bare etter Faderens vilje for å tjene mennesker, Joh.
13,13f; Matt. 8,16f.
Liturgisk
analyse
”Vi takkar deg, du Jesus Krist,
at
menneske du vart for visst.
Å, frels oss i din
nåde.”
(S97 5 Eit lite barn, med frydeskrik)
Det er dagen for
det store underet – Ordet ble menneske.
Det er en dag for
undring og en dag for glede – undring over det ufattelige og glede over
det fantastiske – Ordet ble menneske i Jesus Kristus.
Skapelsens lys og
frelsens (etter C.H. Martling)
1.
Skapelsens lys
gir skapelsen liv
2.
Frelsens lys er
den nye skapelsens liv
3.
Til frelsens lyse
liv fødes et menneske på nytt
”Ordet ble
menneske og tok bolig iblant oss.”
1.
Inkarnasjonens
mysterium – hvordan Gud ble menneske
I
går gjennom Marias sønn – Jesus
2.
Inkarnasjonens
mysterium – hvordan Gud blir menneske
I dag
gjennom Ordet som forkynnes og nattverden som deles
I dag
gjennom hver enkelt av oss i fellesskap
Det sanne lyset skinner i
mørket
-
Mørket
Vår verden
-
Lyset
Guds verden, som kom til
oss i Jesus Kristus
-
Det sanne lyset
skinner i mørket
S97 5 – Eit lite
barn med frydeskrik
kan vurderes som alternativ
til det tradisjonelle høytidsverset
NoS 49 – Å, kom nå med lovsang
Merk omkvedet: Kom, tilbe ham, Guds under:
Vår Herre Jesus Krist.
Salmelister
|
52 |
52 |
59 |
30 |
|
|
33 |
49 |
49 |
59 |
|
|
66 |
93,1-3
|
29 |
49 |
|
|
05 |
47 |
47 |
47 |
|
|
31 |
31 |
31 |
1 |
|
|
68 |
46 |
46 |
46 |
|
|
42 |
42 |
42 |
42 |
|
|
03 |
45 |
44 |
45,1.7-8 |
|