TREENIGHETSTIDEN

6. søndag etter pinse/Aposteldagen

Tilbake Neste søndag Litteraturliste

T-tekster

1. Kong. 19,1-9a

Apg. 9,1-9(-18)

1. Kor. 12,27-31

Matt. 9,36-10,7

Joh. 1,35-51

Til dagen

Se hovedsiden – 1. rekke eller 2. rekke

1. Kor. 12,27-31

(Prekentekst 2006)

Oversettelse og tekstkritikk

Eksegese

Avsnittet er konklusjonen på argumenteringen som begynte i 12,4. Her holder Paulus sammen de to delene, vv. 4-11 og 12-26, og kommer på den måten tilbake til begynnelsen. I v. 27 brukes bildet om legemet, vv. 12-26, direkte på menigheten i Korint. I vv. 28-30 kommer Paulus igjen tilbake til poenget i vv. 4-11, nødvendigheten av forskjellighet i gaver og embeter.

I v. 28 understreker Paulus først at det er Gud som er den som handler og setter mennesker inn i ulike tjenester og gir dem ulike gaver, jfr. vv. 4-6.11.18.24b. Deretter illustrerer han forskjelligheten gjennom en liste som er annerledes enn den han tidligere har brukt, jfr. vv. 8-10. Her begynner han med en liste over personer, som han rangerer. Etter de tre setter han opp to av nådegavene fra listen i vv. 8-10, her er rekkefølgen byttet om. Deretter har han med to typer tjenester som er annerledes enn det andre han ramser opp og som bare nevnes her i NT. Til slutt tar han med ”ulike slag av tungetale”. Det er tydelig bevisst at det kommer helt til slutt for å vise at de ikke er for mer å regne enn noe annet. Allikevel kan vi ikke regne med at det her er noen form for rangering annet enn når det gjelder personene. Kanskje er det nettopp et poeng for Paulus å rangere personene for å vise at over profetene står apostlene, samtidig som verset ikke kan brukes for å hevde at det i enhver menighet skal være minst en apostel.

Denne oppramsingen følges av en rekke retoriske spørsmål, vv. 29-30. Her tas ikke de to tjenestene med, men ellers er personene, gavene og tungetalen nevnt her. Paulus’ poeng er å vise at det er forskjellige gaver og oppgaver i en menighet og at det er nødvendig for helheten og enheten, jfr. 12,4-26. Alle skal ikke være like, hvis alle talte i tunger på ethvert møte, så ble det ikke noen hel menighet.

Etter argumenteringen i vv. 4-30 og spesielt etter de retoriske spørsmålene i vv. 29-30 virker imperativen som vers 31 begynner med noe merkelig. Dersom det ikke er noen rangering mellom gavene hvorfor skal de da strebe etter de største nådegavene? Man har prøvd å løse dette på flere måter. Kanskje er den mest sannsynlige løsningen at verbet er en imperativ, men at det ikke er ment å stå i kontrast til 12,4-30, eller til den forutgående listen med gaver. Derimot har den forutgående argumenteringen endt med de retoriske spørsmålene i vv. 29-30. I v. 31 rettes blikket framover mot Paulus’ neste argumentering i 14,1-25 og nødvendigheten av gaver som kan bli forstått av alle og på den måten bygge menigheten opp. Alle slike gaver er større enn tungetale fordi at tungetale uten oversettelse er uforståelig. Før Paulus kommer dit avbryter han imidlertid seg selv for å tale om kjærligheten som ”den vei som er den aller beste”. Kjærligheten er her ikke å forstå som enda en gave, men en viktig forutsetning for at gavene skal kunne brukes på en god måte i fellesskapet.

Dogmatisk analyse

Liturgisk analyse

Prekendisposisjoner

Kristi legeme

- vi er lemmene

- vi har forskjellige oppgaver, gaver og tjenester

- vi skal arbeide for fellesskapets beste

Salmeforslag

NoS 537 – Guds kirkes grunnvoll ene

NoS 686 – Herre, du kalte disipler

Salmelister

0127

710

591

0114

0103

716