7 søndag etter pinse

TREENIGHETSTIDEN

7. søndag etter pinse

1. rekkes tekster:

5. Mos. 30,11-16

Fil. 3,3b-11

Matt. 5,20-24(-26)

Til dagen

Denne søndagen inneholder flere tekster fra Bergprekenen. Et hovedord er rettferdighet (Fil. 3 og begge tekstene fra Matt 5). Et annet viktig ord denne dagen er etterfølgelse, som vi finner i 2. rekkes evangelietekst og i kollektbønnens ord om å ”følge etter vår Herre Jesus Kristus i tro og lydighet”.

Oversettelse og tekstkritikk

Eksegese

Dagens tekst er en del av Bergprekenen, Matt. 5-7, og den er den første av fem store taleavsnitt hos Matteus. Talen har en viktig funksjon, der den står i begynnelsen av Jesu virke. Bergprekenen gir en presentasjon av Jesu budskap og sammenfatter det grunnleggende i hans undervisning om Guds rike og om hva det vil si å være en disippel. Etter en rammebemerkning om situasjonen, 5,1-2, kommer saligprisningene, 5,3-12, og danner en innledning til talens tema; disiplene som er jordens salt og verdens lys, 5,13-16. Dette utfoldes videre gjennom talen, først ved omtalen av deres forhold til Loven, 5,17-20 og i antitesene, 5,21-48. Bergprekenen har paralleller i Luk. 6,20-49, Sletteprekenen.

V. 20 er en ”eskatologisk rettsregel” og taler om vilkårene for å komme inn i himmelriket. Vilkåret er en ”rettferdighet som langt overgår de skriftlærdes og fariseernes”. Verset er knyttet til de foregående versene, 17-19, selv om alle de fire versene kan ses som selvstendige utsagn er de nært beslektet innholdsmessig. Samtidig er verset en overgang og en innledning til antitesene, der Jesus gir sin nye tolkning av loven. ”Rettferdighet”, dikaiosunh, brukes her om menneskers rettferdighet, til forskjell fra bruken i 3,15 (om Guds frelsesplan) og 5,6 (om Guds frelse). Denne rettferdighet er et krav til mennesker, jfr. 6,1, og må ses i sammenheng med de kommende versene, slik som i 6,1ff. ”Rettferdighet” er på disse stedene et samlende begrep for den livsførsel som ventes av Jesu disipler. Bruken av det doble uttrykket ”skriftlærde og fariseere” viser gjerne til fariseerne under ledelse av sine skriftlærde, uten at det skilles tydelig mellom de to gruppene. Hos Matteus framstår disse som Jesu hovedmotstandere, 23,1-33. Det som mangler hos dem er den totale lydighet mot Guds vilje. Det kan virke som det radikale krav om rettferdighet vi finner her, står i motsetning til nådetilsagnet i 5,3-6. Spenningen får sin løsning i Paulus’ lære om den nye rettferdighet som en gave fra Gud og som gis oss uforskyldt, Rom. 3,21-24; Fil. 3,9 (=leseteksten).

Antitesene, 5,21-48, består av 6 underavsnitt som alle innledes med en to-leddet formel, som vi ikke finner ellers i evangeliene eller i jødisk litteratur. Den mest fullstendige formen finner vi i v. 21 og v. 33: ”Dere har hørt det er sagt til fedrene … Men jeg sier dere: …”. Formelen innledes slik med et sitat fra GT og fortsetter så med Jesu tolkning av Guds lov og vilje. Tydeligvis skal antitesene svare på spørsmålet om hva den nye rettferdighet, v. 20, innebærer. Konklusjonen kommer i v. 48, dere skal være fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen. Den første antitesen, 5,21-26, er særstoff for Matteus og knyttes til det femte bud. Antitesene forstås best som eksempler på ”den nye rettferdighet” som disiplene er kalt til å leve og virkeliggjøre.

V. 21 innleder den første antitesen med første del av den karakteristiske formelen og Jesus siterer her det 5. bud, 2. Mos. 20,13, samt henviser til rettspraksisen på denne tiden. Mord ble straffet med dødsstraff, jfr. 2. Mos. 21,12. Bruken av dødsstraff har i rabbinsk lovgivning en tendens til å innskrenkes, så langt den kunne forenes med Lovens ordlyd.

V. 22 innledes med den andre delen av formelen: ”Men jeg sier dere:”. Jesus viser til sin egen autoritet, han er selv lovgiver. Jesus kommer så med tre kasuistiske rettsregler. Den første er å bli sint på sin bror, grunnteksten har adelfoi, som her står for en som er i det samme familie- eller folkefellesskap. Jesus likestiller det å være sint på en annen med mord. De to neste forbrytelsene handler begge om å skjelle ut en annen. Først brukes ordet raka, dumrian, og så ordet mwre, dum, men disse ordene er ikke helt enkle å oversette. Det siste oversettes med ”din ugudelige narr” og antyder at ordet inneholder en anklage om ugudelighet, jfr. Sal. 14,1. Skjellsord likestilles med mord av Jesus. Ord kan ødelegge mennesker. Det er en klar stigning i straffereaksjonene som nevnes. Den som blir sint skal for domstolen, den lokale byrett, med 23 medlemmer. Byretten hadde rett til å dømme til døden. Den som kommer med skjellsord skal stilles for Det høye råd, synedriet i Jerusalem med 70 medlemmer, ledet av øverstepresten. Det svarer til høyesterett. Den siste instansen som nevnes går ut over det menneskelige rettsapparat, ”helvetes ild”, er i Guds egen straffereaksjon. Jesu ord gir en skjerpelse av lovens krav. Vrede straffes som mord og skjellsord fører til evig fortapelse. Ordene har en billedlig karakter og viser at Guds vilje ikke er oppfylt om en holder samfunnets lover. Guds vilje er radikal og enhver synd, viser at vi kommer til kort overfor ham.

Den egentlige antitesen utdypes med et eksempel fra et annet livsområde, vv. 23-24. Offerhandlingen i templet viser til noe dypere, til møtet med den hellige Gud. Jesus innskjerper med sitt eksempel, at ingen gudsdyrkelse har verdi dersom forholdet til medmennesket ikke er i orden. Dette ligner på profetenes kritikk av tempelofringen, jfr. Mika 6,6-8; Jes. 1,10-18. Vi kan ikke bruke fromhet og gudstjenesteliv for å rømme fra konflikter og smertefulle oppgjør med våre medmennesker.

Det andre eksempelet handler om et rettslig oppgjør for en gjeld, vv. 25-26. Her gjelder det å gjøre opp i minnelighet før det er for sent og du havner i fengsel. Gjeldsfengslet blir sett på som bilde på Guds evige dom, fortapelsen. Vi må også forstå v. 25 billedlig. Vi er som mennesker på vei til Guds domstol og må skynde oss å gjøre opp all gjeld med våre medmennesker, mens det ennå er tid. Gud vil gjøre med oss, slik som vi gjør med våre medmennesker, Matt. 5,7; 6,14f; 18,23-35. I parallellteksten i Luk. 12,57-59 er det tydelig, ut fra sammenhengen, at det dreier seg om en inntrengende formaning til å være beredt når Herren kommer igjen.

Dogmatisk analyse

Liturgisk analyse

Prekendisposisjoner

Salmeforslag

NoS 699 – Som du dømer, fær du dom

Salmelister

24
699
312
628
646

711