TREENIGHETSTIDEN

6. søndag etter pinse/Aposteldagen

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                    Litteraturliste

 


2. rekkes tekster:

Jer. 1,4-10

1. Pet. 2,4-10

Matt. 16,13-20

I 2006 er 1. Kor. 12,27-31 prekentekst.

Til dagen

6. søndag etter pinse har også navnet Aposteldagen. Helt siden 300-tallet har 29. juni vært feiret som Peters og Paulus’ dag og vår aposteldag ligger nær opp til denne dato. I tekstene hører vi spesielt om Peter og Paulus. Tidlig fikk dagen preg av en slags kirkefest, fordi kirken er grunnlagt gjennom Herrens eget valg av sine apostler og bygget opp gjennom apostlenes virksomhet. Den liturgiske fargen er rød, Åndens og martyriets farge, og minner om at det kan koste mye å gå som Herrens sendebud og at apostlenes kraft kommer fra en kilde utenfor dem selv, fra Herren gjennom Ånden. Dagen skal ikke bare brukes til å dvele ved og takke for apostlene. I dag er det vi som står i rekken bak apostlene, og spesielt de som er kalt til å være hyrder og lærere i våre menigheter.

Teksten fra det gamle testamentet handler om kallelsen av Jeremia. Epistelteksten fra Peters første brev handler om den levende stein og det hellige folk. Evangelieteksten er Peters bekjennelse og Jesus som svarer med å gi ham himmelrikets nøkler.

Oversettelse og tekstkritikk

 

Eksegese

Peters bekjennelse, Matt. 16,13-20 er et vendepunkt i hele evangeliet. Her, ved Cæsarea Filippi, det nordligste sted Jesus besøkte snur Jesus og veien går nå videre mot Jerusalem. Fra nå av vender Jesus blikket mot Jerusalem og mot korset. Avsnittet innleder en lenger enhet som forteller om Jesu siste virketid i Galilea. Denne avsluttes med at han drar til ”Judea-landet på østsiden av Jordan”, 19,1. Jesus har nå bare kontakt med disiplene, hans motstandere er ute av bildet. Enheten avsluttes med Jesu fjerde store tale hos Matteus, disippeltalen i 18,1-35. Peters bekjennelse innleder den del av evangeliet der Jesus underviser disiplene i hvem han er og hva det betyr å være hans disippel og tilhøre hans kirke. Avsnittet, 16,13-20, følger stort sett parallellene i Mark. 8,27-30 og Luk. 9,18-21, med unntak av v. 17-19, som er særstoff for Matteus. Johannes har en mer selvstendig parallell i Joh. 6,67-69. Fortellingen er bygget opp som en dialog eller disippelsamtale. Den har en kort innføring, v. 13, som angir situasjonen og samtalen avsluttes med et ”taleforbud” til disiplene i v. 20. Samtalens tyngdepunkt finner vi dels i v. 16, Peters bekjennelse, og i vv. 17-19, Jesu ord til Peter.

V. 13 stedfester hendelsen til områdene rundt byen Cæsarea Filippi. Byen var den nordligste byen i landshøvdingen Herodes Filips landområde nordøst for Gennesaretsjøen, og lå ved Jordans kilder ved foten av Hermon-fjellet. Cæsarea Filippi hadde et hellenistisk og ikke-jødisk grunnpreg, da den var grunnlagt på stedet der landsbyen Paneas tidligere lå, der det var et tempel for den greske guden Pan. Jesus og disiplene befant seg i traktene utenfor byen. Her, i randsonen av jødenes områder, stiller Jesus det viktige spørsmålet ”Hvem sier folk at Menneskesønnener?”. Markus og Lukas bruker det personlige pronomen ”jeg”, mens Matteus bruker ”Menneskesønnen”. Matteus bruker det som en måte å betegne Jesus på, ikke som en messiansk tittel. Samtidig utelukker ikke det aossiasjonene til Dan. 7,14, og at det kan ha fungert som en tittel i Jesu munn.

I v. 14 gjengis disiplenes svar der de refererer hva andre mener om Jesus. De har hørt ham omtales som døperen Johannes, Elia, Jeremia eller en annen av profetene. I 14,2 mente Herodes Antipas at Jesus var døperen Johannes. Det er en forutsetning for denne teorien at Jesus først ble kjent etter Døperens død. Forventningene om at Elias skulle komme igjen bygger på Mal. 4,5f. Jesus har allerede i Matt. 11.14 sagt at det er døperen Johannes som var endetidsprofeten Elia. Forslagene om at Jesus var Jeremia eller en annen av profetene har også sine røtter i løftet om at Gud ville sende en ny profet, 5. Mos. 18,15. Bare Matteus navngir Jeremia og det kan ha sammenheng med Matteus’ generelle interesse for Jeremia, jfr. Matt. 2,17; 16,14; 27,9 og 7,15-23;11,28-30;23,37-39. Jesus var likesom Jeremia en domsprofet som møtte mye motstand i sitt folk og det kan ha funnes forventninger om en ny Jeremia blant jødene.

I v. 15 retter Jesus spørsmålet direkte til disiplene – hvem mente de at han var?

Svaret fra disiplene, v. 16, kommer fra Simon Peter, som talsmann for disiplene. Peter var ifølge Matteus den første som ble kalt, 4,18, og han står først i apostellisten, 10,2. Han svarer at Jesus er ” Messias, den levende Guds Sønn”. På gresk er o CristoV, den salvede, brukt og det svarer til det hebraisk masjiach, Messias. Her er det tydelig at ordet brukes som en tittel på Jesus som hovedperson i den jødiske Messias-forventningen. Matteus har brukt termen før, se 1,1.16-18; 11,2, men der oversettes den med Kristus. Til tittelen, se mer nedenfor. Her er det Peter som tar tittelen i sin munn, mens Jesus godtar den uten å bekrefte den og han påpeker at dette er noe Peter har fått åpenbart fra Gud, v. 17, og at de ikke skal fortelle det videre, v. 20. Foreløpig er Jesus den skjulte Messias. Videre kalles Jesus her for ”den levende Guds Sønn”, hvilket korrigerer enhver falsk forståelse av Messias. Uttrykket ”den levende Gud” er et høytidelig uttrykk som karakteriserer Israels Gud som den levende og handlende i motsetning til hedningenes ”døde” guder, se 5. Mos. 5,26; 2. Kong. 19,4; Sal. 42,2; 84,2; Hos. 1,10 og i NT Matt. 26,63; Apgj. 14,15; Rom. 9,26; 1. Tess 1.9. ”Guds Sønn” er et uttrykk som kan brukes om Israels kong, som adoptert av Gud og utrustet av ham. Slik kan det også brukes synonymt med ”Messias”. Spørsmålet er om det fikk en mer omfattende betydning når det ble brukt om Jesus. Det kan her stå også for Jesu direkte autoreitet fra Gud som guddommelig person.

Vv. 17-19 er særstoff for Matteus og her svarer Jesus Peter og bekjenner seg til ham og sier hvem han er. Markus og Lukas går rett fra Peters bekjennelse til taleforbudet, som vi her har i v. 20. På grunn av ordet ”kirke” i v. 18, har mange forskere holdt både dette sted og 18,18, det andre stedet ordet brukes, for sekundære. Versene 17-19 røper bakgrunn i aramaisk språk og stil og må derfor være gammel overlevering. Det skulle altså ikke være noe i formen som gir grunnlag for å tilskrive dem ekthet.

V. 17 er formet som en saligprisning med begrunnelse, jfr. saligprisningene Matt. 5,3-10, se Allehelgensdag. Peter omtales med sitt opprinnelige navn, ”Simon, sønn av Jona” og det er han som prises salig. Peter prises salig på grunn av at han har erkjent Jesus som Messias og dette kommer av en guddommelig åpenbaring. ”Kjøtt og blod” er uttrykk for mennesket i motsetning til Gud, jfr. Joh. 1,13; Gal. 1,16; Ef. 6,12. Når Jesus her omtaler Gud som ”min Far i himmelen” i forbindelse med tanken om en særlig åpenbaring for sine utvalgte er ikke det tilfeldig, jfr. 11,25-27. Peter har her gitt uttrykk for at han i Jesu menneskelige skikkelse har sett hans fullmakt fra gud og oppfyllelsen av Guds løfter.

V. 18 starter med den høytidelige formelen ”Og jeg sier deg”, på den måten begrunner Jesus hvorfor Simon fikk navnet Peter. Matteus bruker navnet Peter allerede i 4,18 og 10,2, så vi vet ikke om det ble gitt ved denne anledningen, men også Mark. 3,16 sier klart at det var Jesus som ga ham navnet. Fra GT er vi ikke ukjent med at mennesker får nytt navn av Gud. Dette signaliserer at de får en ny plass i Guds frelseshistorie, jfr. 1. Mos. 17,5 (Abram – Abraham); 32,28 (Jakob – Israel). Den greske teksten er et ordspill, siden ordet petroV betyr stein eller klippeblokk og petra betyr klippe elelr grunnfjell. Peters navn blir utgangspunkt for et billedord, på Peter som klippen skal Jesus bygge sin kirke. Urkirken så på seg selv som Guds nye tempel, se 1. Kor. 3,16; Ef. 2,20f. Allerede i GT er ordet ”bygge” brukt metaforisk om å bygge et fellesskap av mennesker. David fikk fikk svar fra Gud om at Gud ville bygge kongeætten, Davids hus, ikke et tempel, slik David så for seg. Natanløftet i 2. Sam. 7,11-16 ble også oppfattet som en Messias-profeti, om den kommende Davis Sønn. Slik sett er det ikke overraskende at Peters bekjennelse følges av et ord om det ”tempel” som Davids Sønn skal ”bygge”. Til det at Messias skal bygge templet, se også Sak. 6,12. Det greske ordet ekklhsia, kan best oversettes med ”forsamling”, selv om det her oversettes med kirke. Order brukes om folkeforsamlingen i Athen og andre greske byer. Her kom alle borgere sammen for å velge embetsmenn og ta viktige avgjørelser. Septuaginta oversetter det hebraiske qahal med ekklhsia. Qahal ble brukt om hele Israel som Guds folk, særlig når de var samlet til gudstjeenste i templet. Jesus taler altså her om å bygge Guds folk, og dette folket er samtidig Jesu folk. Jesus vil bygge ”sin” kirke av det folk som han samler rundt seg som Messias. Jesus taler her i 1. person og røper på den måten en sterk selvbevissthet og tillegger seg en rolle som etter GT’s løfter tihører Gud. ”Dødsrikets porter” er her en omskrivning for dødsriket eller døden. Her kommer Jesus med et løfte om at døden ikke skal få makt over kirken. Dette kan oppfattes både kollektivt og som enkeltlemmer. Kollektivt er det et løfte om at kirken skal bestå fram til Jesu gjenkomst. Tenkes det på kirkens enkelte lemmer handler det om kirken som Guds folk, som skal seire over dødøen i oppstandelsen.

I v. 19 kommer Jesu ord om løse- og bindemakten. ”Nøklene” til himmelen er da et bilde på myndigheten til å åpne og lukke. Jesus har bare mulighet til å overføre makt og myndighet som han selv har, og derfor må vi forutsette at han har denne makten. Uttrykket ”himmelrikets nøkler” svarer til forestillingen om himmelriket som et lukket rom, en festsal eller liknende med en dør eller port. Det avgjørende spørsmål er da om vi havner innenfor eller utenfor, Matt. 7,13f; 8,11f; 22,13. Tanken om at mennesker kan bestemme over andres adgang til himmelriket er ikke bare knyttet til Peter, jfr. Matt. 23.13, hvor de skirftlærde og fariseerne anklages for ”stenge himmelriket for menneskene”. Selv om det er et brudd i bildet fra nøklemakten og til den følgende fullmakt til å ”løse og binde”, er det all grunn til å tro at her er en saklig sammenheng. Virkningen av nøklemaktens fullmakt til å ”løse og binde” komme til syne ”i himmelen”. Uttrykket ”i himmelen” er nok her en omskrivning for Gud. Peter får altså del i Jesu fullmakt til å treffe avgjørelser med konsekvens for Gud dom og for andre menneskers adgang til Guds rike. Det er viktig å holde dette utsagnet sammen med det i 18,18, som har parallelle uttrykk, for å forstå den fullmakten som Peter her får. I 18,18 er det klart at det handler om å utelukke en ubotferdig synder fra disippelfellesskapet eller kirken. Dette svarer til den rabbinske bannlysning og opphevelse av bannet, som vi ser i samtiden. Samtidig viser dette parallellstedet at fullmakten overdras til hele disippelfelleskapet, ja til kirken som helhet. Peter er her i v. 19 å se som en representant for hele Jesu kirke og Guds folk. Vekten i denne fullmakten ligger på det positive, å kunne ”løse” ved å tilsi syndenes forlatelse og slik åpne himmelrikets porter for alle. Eksemplet i18,15-17, forutsetter at ”bindemakten” kun brukes som en aller siste utvei i det som bør være en unntakssituasjon.

V. 20 svarer til Mark. 8,30. ”Så påla han”, gresk diastellomai (pålegge, kommendere, gi strikt ordre om). Det er tydelig at det er viktig for Jesus at det foreløpig ikke skal fortelles åpent om at han er Messias. Taleforbudet møter vi også tidligere hos Matteus, 8,4; 9,30. Her fobindes det med den så kalte Messias-hemmeligheten; At Jesus vil være den skjulte Messias fram til sin oppstandelse, 17.9.

Peters bekjennelse står som et midtpunkt og høydepunkt i Matteus. Her avdekkes noe av hemmeligheten ved Jesu person med den åpenbaring Peter får. Bekjennelsen av Jesus som Messias åpner opp for det Jesus har å si om veien videre. Til Messias hører et folk og kirken er forsamlingn av Guds folk i endetiden. Her lar Jesus Peter bli fundamentet under den kirken han vil bygge. Til kirken er det knyttet et løfte om å vinne over døden og en fullmakt til å tilgi synd og slik åpne for himmelriket. Kirken blir til når Jesus blir erkjent og bekjent som Messias.

 

Dogmatisk analyse

Jesus =  Messias, Guds Sønn (Matt. 16), Menneskesønnen (Joh. 1), Herrenes herre (Matt. 9), ”Den levende stein” (1. Pet. 2)

Bildet av den fremtidige frelserkongen Messias, er formet ut fra den store kongen David, som ble sett på som en idealkonge. På den måten ble bildet av kongen, og da særlig slik det tegnes i kongesalmene, Sal. 2; 72; 110, også et bilde og en profeti om den kommende Messias. Flere av profetene talte også om den kommende kongen, den nye David som skulle gjenreise det falne Israel, se 2. Sam. 7,12-16; Jes. 9,6f; 11,1-5; Jer. 33,14-18; Esek. 34,23f; 37,24f; Sak. 9,9.

På Jesu tid virker det som at Messias utelukkende ble ventet som en politisk-nasjonal befrier, en som skulle fri folket fra okkupasjonsmakten og samlet det under et rettferdig og godt styre. Det hadde opptrådt karismatiske ledere som ville føre an i et opprør mot rom og etablere et Messias-rike, jfr. Apg. 5,35-39. Noen av disse opptrådte som Messias-pretendenter og den som gjorde det aller tydeligst var Bar Kochba, som ledet et opprør mot romerne årene 132-135 e.Kr..

Jesus kaller aldri seg selv for Messias. Derimot lar han Peter, se ovenfor, bruke betegnelsen uten å avvise den. Med inntoget i Jerusalem gjør Jesus selv en handling av direkte messiansk karakter, og hylles da som Davis sønn, Matt. 21,1-9. Jesus ble anklaget for å ha gitt seg ut for å være Messias og han ble domfelt og korsfestet på grunnlag av dette, som jødenes konge, Matt. 27,37.

 

Kirketanken hos Jesus

Liturgisk analyse

 

Prekendisposisjoner

Spørsmålet og svaret om troen (etter C.H. Martling)

1.     Det spørsmålet som alt er avhengig av

2.     Det svar som Kristus bygger på

3.     Den tro som kirken lever av

 

Salmeforslag

NoS 537 – Guds kirkes grunnvoll ene

NoS 686 – Herre, du kalte disipler

 

Salmelister

261,1-4

766

270

 

 

314

686

314

 

 

    331

    408

    686

 

 

686

430

682

 

 

 

 

710

 

 

529

525

651

 

 

 

 

537