PÅSKETIDEN
6. søndag etter påske
Tilbake Neste søndag Litteraturliste
![]()
|
2. rekkes tekster: |
Sak. 14,7-9 |
Ef. 4,1-6 |
Joh. 17,9-17 |
Til
dagen
Dette
er den siste søndagen før pinse, vi er i pinsens adventstid. Dagen er altså vel
så mye en forberedelse til pinsen, som en oppfølging av påsken. Som forrige
søndag har også denne dagen et klart bønnens preg. Evangelieteksten er hentet
fra Jesu bønn, der han ber for disiplene. Den kristne trengsel nevnes i
kollektbønnen og Jesus ber blant annet om at Gud må bevare disiplene fra det
onde i verden. Samtidig ligger ikke fokus på selve bønnen eller trengselen, men
på at hjelpen skal komme. I vår nød og vår trengsel vil vi få hjelp og det er
Talsmannen som skal komme, Joh. 15,26. I bønn skal vi vente på pinsedag og
Åndens komme.
Oversettelse og tekstkritikk
v. 10 dedoxasmai en autois - forherliget gjennom dem
Hvorvidt autois er neutrum eller maskulinum er vanskelig å avgjøre.
Er det neutrum, hvilket virker mest naturlig, viser det tilbake på alt det
Faderen og Sønnen har felles. Er det derimot maskulinum, må v. 10a sees på som
en parantes, og autois peker tilbake på disiplene i v. 9. Denne tolkningen
er å foretrekke, når vi ser til Joh. 13,31f og 14,13, der Faderen blir
forherliget gjennom Sønnen. Her vil da Sønnen bli forherliget gjennom
disiplene.
v. 11 og 12 w dedwkas moi - det som du har gitt meg
I v. 11 finnes
denne varianten blant annet i Sinaiticus, p60, A (Alexandrinus), B (Vaticanus)
og C. Den er antagelig opprinnelig og er blitt forandret i noen håndskrifter
til enten o dedwkas
moi, ”det som du har gitt
meg”, eller ous
dedwkas moi, ”de som du har gitt
meg”. I v. 12 får denne lesemåten støtte også i noen håndskrifter som i
v. 11 har ”de som du har gitt meg”, mens Sinaiticus ikke har den med.
v. 12 o uios ths apwleias - fortapelsens sønn
Dette er en typisk
semitisk måte å betegne det fellesskap noen har med undergangen og vi finner
det også i 2. Tess. 2,3. Der handler det om ”Den Lovløse”, som må
åpenbares før Jesu gjenkomst.
v. 15 tou ponhrou - det onde / den Onde
Grunnteksten kan
oversettes enten ”det onde” eller ”den Onde”. Det er
kun her vi har denne bruken i evangeliet. Derimot finner vi uttrykket i
Johannes første brev, 2,13f; 3,12; 5,18f, og der er det uttrykkelig den Onde
som nevnes. Dessuten henspiller Johannes på ”denne verdens fyrste”
i Joh. 12,13; 14,30; 16,11. Dette gjør det trolig at det også her er tenkt på
den Onde som en personifisert makt.
Eksegese
Teksten er hentet
fra Jesu bønn for alle sine, Joh. 17, ofte kalt Jesu yppersteprestelige bønn.
Tanken finner vi allerede hos for eksempel Kyrillos av Alexandria i hans
kommentar over Johannes og på 1500-tallet betegnet D Chytraeus Joh. 17 som
yppersteprestelige bønn. Det er imidlertid tvilsomt at Jesus er opptrer som
øversteprest. Ut fra teksten selv er det bedre å beskrive Joh. 17 i sammenheng
med avskjedstalen som Jesu bønn til Faderen. Den kan ut fra litterær genre
sammenlignes med Jakobs velsignelse, 1. Mos. 49, Mose bønn og velsignelse, 5.
Mos. 32-33 eller lignende scener i den jødiske testamentlitteraturen. Allikevel
er Jesu bønn og forbønn egentlig en selvstendig skapning. Bønnen får et slags
evighetsaspekt i det at Jesus framstår som mesteren som tar avskjed og som
Sønnen som allerede har forlatt verden for å bli forherliget hos Faderen.
Bønnen har sin naturlige plass som en vel gjennomtenkt avslutning på Jesu
avskjedstale. Jesus oppmuntrer disiplene flere ganger, i avskjedstalen, til å
be i hans navn, Joh. 14,13f; 15,16 og 16,23-26. Gjennom Jesu bønn i kap. 17
kommer forbindelsen mellom Jesu navn og Faderens navn til sin fullbyrdelse.
Disiplene trekkes inn i den bønn som Jesus ber for dem og her blir grunnlaget
lagt for deres egen bønn til Faderen i hans navn. Det er paralleller med
Herrens bønn, Matt. 6,9-13; Luk. 11,2-4, men disse er ikke utførlige nok til å
dekke Jesu bønn i Joh. 17 i sin helhet.
Jesus ber her om å
bli forherlighet hos Faderen, vv.1b-5, for sine disipler, vv. 6-19, for de
troendes enhet, vv. 20-23 og for at disiplenes tro skal bli fullkommen, vv.
24-26. Bønnen er plassert som en avslutning etter Jesu avskjedstale, kap. 13-16
og v. 1a skaper et bånd mellom avskjedstalen og bønnen, jfr. Joh. 13,1 og
13,31f. På Kristi forklarelsesdag er evangelieteksten for 2. rekke hentet fra
Joh. 17,1-8, se mer her. Jesu
bønn for disiplene, vv. 6-19 begynner med at Jesus bekrefter at disiplene er
utvalgt, vv. 6-11a, deretter ber han om at de må bevares under de
vanskeligheter de vil møte i verden, vv. 11b-16, for til slutt å be for de
utsendte disiplenes helliggjørelse, vv. 17-19.
Før sin egentlige
forbønn for disiplene, vv. 11b-19, tydeliggjør Jesus i hvilken mening disse er
blitt utvalgt, vv. 6-11a. De tilhørte Faderen og ble gitt til Sønnen, vv. 6, 9.
Etter en sammenfatning om sitt verk, vv. 6-8, innleder Jesus sin forbønn til
disiplene, ”jeg ber”, erwtan, v. 9, brukes
her synonymt med aitein. Bønnens innehold blir tydelig i de følgende versene,
men først setter Jesus opp verden som negativ kontrast til disiplene. Jesus ber
nå ikke for verden, det er viktig å merke seg at dette ikke kan tolkes som
forakt for verden, jfr. v. 18, der disiplene sendes ut i verden for å misjonere
og Joh. 3,16, om Guds kjærlighet til verden. De Jesus ber for er de ”som
du har gitt meg”, wn
dedwkas moi. Verden, som er fiendtlig mot
Jesu budskap kan, i motsetning til disiplene, ikke sies å tilhøre Gud.
Disiplene er Guds og kommer til Jesus fordi Faderen fir dem til ham, jfr. Joh.
6,37.44. Vers 10 uttrykker en total enhetlighet i interesse og eiendom mellom
Faderen og Sønnen, jfr. 16,15 og kap 10 om denne enhet mellom de to. Jesus blir
så forherliget gjennom disiplene, gjennom deres lydighet og fullbyrdelsen av
deres misjon (kommer fram i de følgende versene). Jesus kommer nå igjen, slik
han har gjort i tidligere i avskjedstalen, tilbake til den situasjon han selv
er i, like før sin bortgang, v. 11a. Disiplene kommer til å bli forlatt i
verden, mens Jesus går til Faderen. Nå må disiplene bære vitnesbyrdet til
verden, med Den Hellige Ånd, og stå ut med verdens fiendtlighet.
Fellesskapet som
disiplene har med Faderen ligner det som Jesus selv har med Faderen og derfor
ber Jesus for dem og ikke for verden, vv. 9f. Det negative bildet av verden
gjør at Jesu bortgang skaper problem for disiplene som fortsatt er i verden, v.
11a. Dette er et naturlig utgangspunkt for den forbønn som nå følger, vv.
11b-19.
”Hellige
Far”, Pater agie, begynner Jesus den egentlige bønnen, v. 11b, jfr. vv.
1.5.25. Dette er det eneste stedet i Johannes hvor Faderen betegnes som hellig,
ellers er det Ånden, Joh. 1,33; 14,26; 20,22, og en gang Jesus, Joh. 6,69. Noen
kommentatorer har villet se en liturgisk bakgrunn for Joh. 17, på grunn av at
man møter samme tiltale i Didache 10,2 i forbindelse med nattverden. De viser
også til andre likheter mellom Joh. 17 og Didache 9-10, slik som bønnen om
enhet, redning fra alt ont og formidlingen av liv og kunnskap. Joh. 17 kan
forklares ut fra det spesifikke johanneiske språkbruket, uten hensyn til en
direkte kultisk forbindelse. Jesus ber om at Gud må bevare, thrhson, disiplene i sitt navn. Denne gruppen menn, som er
separert fra verden, som Guds egen eiendom, trenger å bli tatt vare på.
Uttrykket en tw
onomati sou, gir kort og godt uttrykk for
denne tankegangen, ”bevar dem som dine, som din eiendom”. At Guds
navn er gitt til Jesus innebærer at Guds åpenbare karakter har blitt overført
til Jesus og åpenbares gjennom ham, jfr. Joh. 1,18; 14,9. Årsaken til at
disiplene må bli bevart i Guds navn, er at ”de kan være ett, likesom vi
er ett”. Disiplenes enhet i kjærlighet har allerede blitt stresset i
avskjedstalen, 13,34f; 15,13 og vil bli stresset igjen i bønnen, vv. 21ff. Det
er en demonstrasjon av evangeliets sannhet. Disiplenes enhet skal ha sitt
utspring i enheten mellom Faderen og Sønnen. Under sin virksomhet i verden har
Jesus selv bevart, ethroun, disiplene, v. 12, i Guds navn. Han har voktet, efulaxa, dem. Vanligvis er fulassw
sterkere enn threw, men her må ikke dets militære betydning presses,
jfr. Joh. 12,25.47, de eneste andre stedene hvor ordet er brukt hos Johannes.
Hos Johannes er det nok brukt som en synonym variasjon og ikke noe annet.
Aoristen oppsummerer prosessen som er representert ved det imperfekte ethroun. Jesus poengterer at han ikke har mistet noen av
disiplene, i det ingen av dem har gått fortapt, jfr. 18,9 for oppfyllelsen. Her
brukes samme verb som i Joh, 3,16, apollumi, dette er et
ord som er karakteristisk for Johannes. Fortapelse er det som rammer enhver
ting og person, som er separert fra Gud og konsentrer alt om seg selv, jfr.
12,25. Det er dog ett unntak, Judas, o uios ths apwleias -
fortapelsens sønn, se ovenfor. Det er ikke utenkelig at den johanneiske
menigheten så modellen til antikrist i Judas, jfr. 1. Joh. 2,18-22; 4,3.
Skriften som her skal oppfylles er sannsynligvis Sal. 41,10, som er sitert i
Joh. 13,18. Andre skriftsteder har vært prøvd henvist til, men uten at det gir
god mening. I vers 13 kommer Jesus tilbake igjen til den nåværende situasjonen
og han understreker igjen sin bevegelse til Faderen. ”Dette”, tauta, refererer enten til hele avskjedstalen, jfr. 15,11, eller til det
Jesus uttrykker i sin bønn, jfr. 11,42. Jesus selv har egentlig ikke behov for
en formell bønn, men det er den eneste måten han kan vise det fellesskap han
selv har med Gud, slik at mennesker kan se og forstå. Årsaken til at Jesus nå
gjør dette er for at disiplene skal eie hans glede i ”fullt mål”, peplhrwomenhn. Dette ønsket knytter an til det Jesus har sagt tidligere
i avskjedstalen, Joh. 15,11; 16,20-24. Hele kap. 17 framhever ulike ting som er
gitt. Faderen har gitt Sønnen makten, v. 2, han har gitt ham disiplene, vv.
2.6.9.24, han gav ham alt, v. 7, ord, v. 8, en gjerning å fullføre, v. 4, sitt
navn, vv. 11f, herligheten, vv. 22.24. Sønnen gir evig liv, v. 2, ordet fra
Faderen, vv. 8.14 og herligheten, v. 22. Hver enkelt gave kommer fra Faderen og
formidles til menneskene gjennom Sønnen. Her i v. 14 er det Guds ord som Jesus
har gitt til disiplene, jfr. v. 8. Jesus knytter så an til det han sa i Joh.
15,18ff om verdens hat overfor ham selv og hans etterfølgere. Verdens hat til
disiplene knyttes sammen med at Jesus ikke er av verden. Jesus ber ikke Gud om
å ta disiplene ut av verden, v. 15, på sammen måte som Jesu gjerning er knyttet
til verden er også disiplenes gjerning det. De skal sendes til verden for at
verden skal komme til tro på Jesus, derfor trenger de bønnen om å bli bevart
fra den Onde, tou
ponhrou, se ovenfor til oversettelsen.
Her er det en henspilling på Herrens bønn, som har den samme tvetydigheten, om
det handler om ”den Onde” eller ”det onde”, Matt. 6,13.
Hele vers 16 er nesten identisk med annen del av v. 14. Verset er opprinnelig
og gir en smidig overgang til vv. 17-19.
Etter bønnen om at
disiplene må bevares kommer nå en bønn om at de må helliges, vv. 17-19. Verbet
å hellige, agiazw, v. 17, forekommer bare her, i v. 19 og i 10,36, hos
Johannes. I 10,36 er helligelsen at Gud har sendt Jesus til verden, og det
samsvarer med bruken av ordet i GT, der et menneske sies å være utvalgt til en
oppgave, slik Jeremia som profet, Jer. 1,5. På samme måte kan vi her i v. 17 si
at disiplene er utvalgt for å sendes til verden, se v. 18. Helligelsen skjer
”i sannheten”, jfr. uttrykket ”i ditt navn”, v. 11.
Sannheten er den åpenbaring som Jesus kommer med fra Faderen, jfr. 1,14.17. På
samme måte som Guds ord, o
logos, formidles gjennom Jesus, formidles
også hans sannhet, alhqeia. Jesus selv kalles for ”Ordet” i
prologen, Joh. 1,1ff og for ”sannheten” i Joh. 14,6.
Dogmatisk
analyse
Liturgisk
analyse
Prekendisposisjoner
Bønn for de som
sendes ut i verden er
-
bønn
om å bli bevart i Gud
-
bønn
om å bli bevart fra den Onde
-
bønn
om å være helliget i Guds åpenbaring
Salmeforslag
NoS 537 –
Guds kirkes grunnvoll ene
NoS 534 – Én
Gud og alles Fader
NoS 234 –
Jesus har brakt Guds rike nær
Salmelister
|
0103 |
331 |
|
|
|
|
524,1-2 |
227 |
|
|
|
|
591 |
591 |
|
|
|
|
537 |
16,4-6 |
|
|
|
|
227,1-4 |
663 |
|
|
|
|
656 |
|
|
|
|
|
765,1-2.11-12 |
234 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|