Kristi forklarelsesdag

ÅPENBARINGSTIDEN

Kristi forklarelsesdag

2. rekkes tekster:

2. Mos. 3,1-6

2. Pet. 1,16-18

Joh. 17,1-8

Til dagen

Kristi forklarelsesdag er et høydepunkt i skildringene av Jesu herlighet. Åpenbaringstidens tema åpenbares i hele sin fylde når Jesu herlighet åpenbares for Peter, Jakob og Johannes på et fjell, Matt. 17,1-9. Feiringen av dagen går tilbake til ca år 400, i Østkirken. Først rundt tusen år senere ble den i Vestkirken datofestet til 6. august. Hos oss kom den inn for fullt først 1977/78. Tidligere dukket tekstene om forklarelsen opp svært sjeldent, når påske kom veldig sent eller veldig tidlig. Dagen avslutter nå åpenbaringstiden, neste søndag er overgangen fra åpenbaringstid til faste.

I andre rekkes tekster er det epistelteksten i 2. Peter som viser til hendelsen på fjellet. For Peter var hendelsen viktig og han peker på den for å styrke sitt vitnesbyrd. Fra det gamle testamentet møter vi Guds herlighet, når Moses blir kalt av Gud, 2. Mos. 3. Evangelieteksten fra Johannes taler om hvordan Guds herlighet blir åpenbart for oss mennesker gjennom hans Sønn, Jesus Kristus.

Oversettelse og tekstkritikk

(ikke sett på foreløpig – kommer senere)

Eksegese

Teksten er hentet fra Jesu bønn for alle sine, Joh. 17, ofte kalt Jesu yppersteprestelige bønn. Jesus ber her om å bli forherlighet hos Faderen, vv.1b-5, for sine disipler, vv. 6-19, for de troendes enhet, vv. 20-23 og for at disiplenes tro skal bli fullkommen, vv. 24-26. Bønnen er plassert som en avslutning etter Jesu avskjedstale, kap. 13-16 og v. 1a skaper et bånd mellom avskjedstalen og bønnen, jfr. Joh. 13,1 og 13,31f.

Bønnens fem første vers slår an tonen. Jesus henvender seg til Gud, med stor tillit. Faderen er den Jesus er forent med som Sønn. Disiplene er hele tiden inkludert i sin mesters bønn. Jesus selv tiltaler Faderen med du, samtidig som han forteller hvordan de som lytter skal forholde seg til Faderen, Sønnen og verden, jfr. bønnene i Joh. 11,41f og 12,27f. Disse fem versene har to tema som blir vevd i hverandre – herligheten i vv. 1.4.5 og det evige liv i vv. 2f. Jesus ber Faderen om å forherlige ham. Jesus hadde denne herligheten allerede før verden ble skapt, v. 5, jfr. Joh. 1,1-3. Jesu herlighet har kommet til syne flere ganger, skal vi tro evangelisten, idet mennesker møtte Jesus og så hans herlighet, Joh. 1,14; 2,11; 11,4.40; 12,28. Allikevel ber Jesus nå Faderen om denne herligheten. Vi nærmer oss her tiden for Jesu død og oppstandelse, der han skal opphøyes på korset for så å bli forherliget, på en helt spesiell måte, gjennom oppstandelsen.

Hos Johannes finnes en parallell til Fil. 2,6-11. Paulus taler om at den som var i Guds skikkelse gav avkall på det og tok på seg en tjeners skikkelse, for så å bli opphøyet av Gud over alle navn. Selv om Johannes ikke holder fram fornedrelsen like tydelig som Paulus, så er Jesu herlighet mindre åpenbar under hans jordeliv enn før skapelsen og nå, når han snart skal forherliges på korset.

Forholdet mellom Sønnen og Faderen er så nært at evangelisten også taler om at Sønnen forherliger Faderen, vv. 1 og 4. Samtidig er det i begge tilfeller tydelig at det er Faderen som har initiativet og Sønnen som utfører Faderens oppdrag.

Hva Jesu gjerning har for betydning for menneskene kommer fram i vv. 2-3. Her blir også Faderens initiativ betont. Det er Faderen som gjennom opphøyelsen gir Sønnen makt til å gi de utvalgte evig liv. Det evige liv blir nærmere forklart i v. 3. Kjennskap til Faderen og Sønnen er uttrykk for levende tro og handler om å bli i dem og elske dem. Vi møter her den kristne bekjennelsen av Gud Faderen og Jesus Kristus.

Jesus går så over til å be for sine disipler. Før den egentlige bønnen for dem tydeliggjør Jesus hvordan disse er blitt utvalgt, vv. 6-11a. Disiplene hører til Faderen og er blitt gitt til Sønnen, vv. 6 og 9. Jesus har åpenbart Faderens navn for dem og de har forstått, ja trodd, at Sønnen virkelig kom fra Faderen, vv. 6-8.

Jesus taler i v. 7 om disiplene, jfr. v. 6, og både dette og neste vers er forklarende til det foregående utsagnet. Disiplene har forstått at alt har kommet til Jesus fra Gud. Formuleringen i 7b er merkelig, i det at den to ganger sier det samme. Evangelisten framhever at Jesus er avhengig av Faderen, jfr. v. 4. Igjen, i v. 8, taler Jesus om ord, rhmata, jfr. v. 6 - logos, men nå i flertall. Gjennom å ta imot, elabon, Jesu taler har de mottatt Guds ord. Se også Joh. 6,63, ”de ord jeg har talt til dere, er ånd og liv”, ved å ta imot Jesu ord får disiplene liv, Joh. 17,2. I Jesu ord har disiplene funnet kunnskap og lært sannheten, at Jesus er kommet fra Gud og ikke i sitt eget navn. Ordene ”tro”, episteusan, og ”vite”,egnwsan, brukes her i samme betydning, parallelt. På samme måte er det at Jesus er utgått fra Gud og at han er sendt fra Gud to aspekter som utfyller hverandre.

Dogmatisk analyse

De to tema, herlighet og evig liv, bør ses nærmere på.

Liturgisk analyse

Når begynnelsen av Jesu bønn for alle sine er prekentekst på Kristi forklarelsesdag må vi ta noen valg. Enten går vi inn i teksten og taler om det forhold mellom Sønnen, Faderen og disiplene som kommer til syne i starten av Jesu bønn. Eller vi vinkler innsteget til teksten ut fra kirkeåret og taler om Sønnens herlighet. Teksten inviterer her til å stå i spennet mellom Jesu fødsel og død, se ovenfor. Dagen ligger mellom jul og påske og markerer avslutningen av tiden for åpenbaringen av Jesu herlighet. Her kan det trekkes linjer, bakover og framover, som kan være med og hjelpe oss til å se Jesu herlighet.

Prekendisposisjoner

Salmeforslag

NoS 104 – Vi skal se deg, Herre Jesus

99	585
535	272
101	335
103	104
	650
104	658
	863