JUL OG NYTTÅR
Julaften
Alle
år
Luk. 2,1-20
Oversettelse og tekstkritikk
v. 7 katalumati - gjesterom
Vanligvis
oversetter vi dette med herberge på dette stedet. I Luk.22,11 og Mark.
14,14 brukes samme ord om det rom som disiplene fikk låne til det siste
måltid med Jesus. Pandoceion
er ellers det ord som betyr herberge,
jfr. Luk. 10,34.
v. 8 agraulounteV - bo utendørs
Litterært
”å gjøre sin agroV til sin aulh” – å være utendørs
poimnhn
- hjorden
Brukes spesielt om
saueflokk, en hjord med sauer. I NT brukes ikke ordet mange ganger, et av
stedene det brukes er i Joh. 10,16 om Jesus som hyrde for sauene.
V. 9 kai (idou) - og (se)
Flere tekster har
med idou, blant annet Alexandrinus,
mens Sinaiticus og flere andre ikke har det med. Her
er det lettere å forklare at det er blitt lagt til enn at det skulle ha
blitt borte, nettopp fordi det passer så godt.
epesth
- stå ved, stå nær,
komme oven en, dukke opp
Verbet er typisk
for Lukas (f. eks. 2,38; 4,29; 24,4). Det kan kanskje inneholde anelsen av en
plutselig tilstedeværelse.
v. 11 CristoV kurioV - Kristus Herren
Det er interessant
å notere seg at en del mener at denne litt vanskelige frasen er en feil i
skriften og at det egentlig skulle ha stått CristoV kuriou, Herrens salvede. Denne lesemåten har en svak
støtte i skriftmaterialet. Lesemåten støttes av at dens
likhet med en hebraisk konstruksjon med en setning uten artikkel og likheten
med Lukas 2,26. På den annen side er den eksisterende tekst meningsfull
og passer med bruken i Luk. 23,2. Vi blir da stående med at den sier at
Jesus er Kristus Herren.
v. 14 eudokiaV - vilje, velbehag
Korresponderer med
det hebraiske rasôn, som brukes om Guds vilje.
Jesu fødsel
og hans barndom har en stor plass hos Lukas, de to første kapitlene
omhandler dette. Det første kapitlet avsluttes med Døperen
Johannes’ fødsel. Noen inndelinger plasserer også 3,1-4,13,
om Døperen Johannes virksomhet og Jesu første offentlige
framtreden, i evangeliets første hoveddel. Luk. 2,1-7 omtaler bakgrunnen
for reisen til Betlehem og selve fødselen. Neste del, 2,8-20, handler om
hyrdenes møte med engelen og med Jesus. Fortellingen fortsetter med
hvordan Jesus fikk sitt navn og ble omskåret, v. 21 og hvordan han ble båret
fram i templet, v. 22-38.
Teksten begynner
med at det romerske statsoverhodet sender ut en befaling. På grunn av
denne befaling tar Josef med seg Maria til Betlehem, Davids by. Gud bruker er
keiser Augustus, for å få oppfylt skriftene, Mi. 5,1. Innskrivningen
skjedde mens Kvirinius var landshøvding i
Syria. Denne tidsangivelsen kan være problematisk. Kvirinius
var landshøvding i Syria 6 – 9 e. Kr., før det var han
keiserens spesielle legat og ledet keiserens krigføring i området.
Derfor ble han betraktet som militær landshøvding i Syria og leder
for rikets politikk her. Lukas kan derfor være presis nok, når han
sier at dette skjedde mens Kvirinius var
landshøvding. Det tilfører oss lite nytt til teksten å
problematisere dette punktet og likedan å spørre oss når var
det en stor stjerne dukket opp på himmelen. Jesu fødsel plasseres
i historien og folketellingen skjedde for at keiseren trengte nye skattelister.
Josef måtte reise til Betlehem, sin slekts by, antagelig fordi at han,
lik mange andre, hadde et eierforhold til slektens eiendommer i området,
selv om han nå bodde og arbeidet i Nasaret.
Uansett om vi
holder fast på NO78’s oversettelse av katlumati eller vi velger å oversette med gjesterom,
så står vi igjen med at familien hadde vanskeligheter med å
finne et sted å overnatte. Betlehem var en liten by og det er ikke
sikkert at det fantes noe herberge der, det fantes heller ikke noe gjesterom
å oppdrive. Alt var fullt.
Før vi i
det hele tatt får høre om deres vanskeligheter med å finne
rom skjer det store. Tiden for fødselen er kommet og Maria føder
en sønn. Lukas forteller kort, men detaljert om det som skjer. Jesus er
den førstefødte, prwtotokon, i kontrast til Marias
senere barn. Dette uttrykket forbereder også hendelsen i 2,22-24, der
foreldrene bringer sin førstefødte til templet i Jerusalem for
å bære ham fram for Gud, slik loven påla dem, 2. Mos.
13,2.12. Samtidig står det i motsetning til ton uion ton monogenh i Joh. 3,16, der enbårne sønn er Guds
eneste sønn. Så følger en enkel, men detaljert beskrivelse
av hva Maria gjør med barnet. Hun svøper ham, altså linder
det nyfødte barnet og legger ham i en krybbe. Denne korte beskrivelsen
er viktig for hyrdene når de leter etter det nyfødte barnet.
I vers 8 er det et
sceneskifte. Vi blir tatt med til hyrdene på
marken, til området utenfor byen. Hyrdene befinner seg utendørs
på marken og passer hjorden. Natten er delt inn i vakter og de tar hver
sin. Hyrdene hadde et hardt arbeid. De var fattige og ringeaktet, de hadde
fått det dårligste arbeidet og måtte våke når
andre sov. Til disse sender Gud sin engel. Etter å ha plassert oss ute
på marken hos hyrdene introduserer Lukas Herrens engel – ”Og
en Herrens engel sto hos dem …”. Engel kan være Gabriel, jfr.
1,19.26. Selv uten idou opplever vi at den plutselig er der og bruken av efisthmi kan understreke dette, se ovenfor. Med engelen
følger også Gud doxa, Guds herlighet. Her er en
tydelig markering av det guddommelige nærvær. Hyrdene på
marken møter Gud så nær de kan komme, gjennom hans sendebud,
engelen. Den åpenbare effekten av et slit himmelsk besøk er frykt,
jfr. 1,12f, Maria sies å bli forskrekket når engelen kommer til
henne (1,29).
Engelens budskap
starter med en klar oppfordring om ikke å frykte som følges opp av
en årsak, jfr. 1,13.30. Situasjonen her skulle tilsi glede og ikke frykt,
siden engelens bringer godt nytt, euangelizw, om en
hendelse som signaliserer en stor glede, caran megalhn. Dette
gledelige budskap er ikke begrenset til noen få, det er et budskap til
glede for hele folket. Med folket siktes det her til israelittene. De er de som
først skal få høre det, deretter skal det bringes videre
til hedningene.
Vers 11 begynner
med oti, for, som her uttrykker både innholdet av de
gode nyhetene og årsaken til den store gleden. En fødsel, som vil
være til beste for hyrdene og alle andre, har funnet sted. Den som er
født er en frelser, swthr, i 1,47 om Gud. Termen er
forholdsvis sjelden og sen i NT (Joh. 4,45; Apg. 5,31 m.fl.). Bakgrunnen er gammeltestamentlig,
Gud som Frelser og nå handler han gjennom Jesus. Samtidig ble termen
brukt i forbindelse med den romerske hersker og andre hellenistiske ledere.
Språkbruken her forklares på en tilfredsstillende måte ut fra
den jødiske bakgrunnen, allikevel kan Lukas ha ønsket at
tilhørerne skulle se en kontrast til rivaliserende hellenistiske utsagn.
Selv om termen er sjelden er tanken om Jesus som Frelser bevart i NT og til
fulle uttrykt i fødselshistorien, 1,69.71.77.
Hyrdene får
nå et tegn på budskapets sannhet, de skal finne et nyfødt
barn som er svøpt og ligger i en krybbe. På denne måten blir
det også et bekreftende tegn for Maria. Uten at de har fått direkte
beskjed om å gå og oppsøke barnet har de nå fått
opplysninger som gjør at de kan finne det.
Nå
følger plutselig, exaifnhV, et nytt tegn, en hel himmelsk hærskare
omkranser engelen. Dette tegnet står ikke i motsetning til det
første og det er ikke nødvendig å anta at vi her har med to
ulike tradisjoner å gjøre. Himmelen er opptatt av det som er
skjedd. Guds Sønn er født, Gud har blitt menneske, det er en stor
begivenhet for de som kjenner til det og det gjør de i himmelen.
Nå skal budskapet bringes til jorden, til menneskene. Hærskaren
lover, ainountwn, Gud og de sier, legontwn, jfr. Åp. 5,9.12 der også legw er brukt.
Englenes
lovprisning er en proklamasjon av resultatet av Jesu fødsel mer enn en
lovprisning til Gud. Første linje tilskriver doxa til Gud i det høyeste, en uyistoiV, jfr.
19,38, der Gud er. Vi hadde doxa også i v. 9, der det
beskrev den lyse åpenbaringen av guddommelig lys. Her er det Guds synlige
majestet, som er basert på herligheten i hans karakter.
Æren/herligheten er da et attributt som hører til Gud, en
beskrivelse av noe ved ham og blir åpenbart i Sønnens komme til
jorden. Resultatet av Sønnens komme for menneskene oppsummeres da i eirhnh, jfr. 1,79. Her handler det imidlertid om noe mer.
Ordet er brukt for å indikere hele summen av velsignelse som er knyttet
til Messias komme (Jes. 9,5f: Mi.5,4). Messias bringer
en helt ny situasjon av fred mellom Gud om mennesker i hvilken hans velsignelse
kan bli kommunisert til dem, eirhnh er derfor tilsvarende med swthria. Det er altså en fred som oppstår
når et menneske opplever syndenes forlatelse. Denne gaven er for anqrwpoi eudokiaV. Etter at man har funnet materiale i Qumran som
bekrefter denne uvanlige setningen og dens hebraiske bakgrunn er det ikke
lenger stor tvil om betydningen. Setningen betyr ”de på hvem Guds
velbehag hviler” og uttrykker tanken på Guds frie utvelgelse av dem
han vil spare.
Dogmatisk
analyse
Liturgisk
analyse
Det er julaften og
tradisjonen hos oss er blitt korte julaftensgudstjenester for hele familien.
Her møter vi folkekirken, mange ser det som naturlig å begynne
feiringen av dagen i kirka. Bare få av de som kommer i dag kommer
på de øvrige gudstjenestene i jula.
Fortell om Gud som
ble menneske ved hjelp av en flettet julekurv. Julekurven lages av gullpapir
(Gud) og gråpapir (mennesket) og flettes sammen. Videre forklaring i
”I morgen er det søndag, Prekenskisser for
familiegudstjenester” av Laila Riksaasen Dahl.
Å sette opp
salmer på en dag som julaften er på en måte et minefelt. De
aller fleste steder har sine tradisjoner og folket forventer det samme som i
fjor. Her setter jeg opp noen forslag, men ingen salmeliste. Der jeg er
går det i det samme fra år til år.
NoS 56 Deilig er jorden, jfr. ovenfor, siste linje, siste
vers
NoS 52 Det kimer nå til julefest
NoS 70 Det lyser i stille grender
S97 7 Nå tennes
tusen julelys