20. søndag etter pinse

TREENIGHETSTIDEN

20. søndag etter pinse

2. rekkes tekster:

1. Mos. 9,8(9-11)12-17

Hebr. 11,1-4.7-10

Joh. 9,1-7.35b-38

Til dagen

20. søndag etter pinse handler tekstene om tro og om Guds løfter. GT-teksten er hentet fra fortellingen om Noah. Etter at flommen har gått tilbake oppretter Gud en pakt med Noah, regnbuen er tegnet på at det aldri mer skal komme en slik storflom til jorden. Epistelteksten er hentet fra Hebreerbrevets troskapittel og forteller om Abel, Noah og Abraham og deres tro. Evangelieteksten forteller om hvordan Jesus helbreder en blind mann. Disiplene lurer på om han er blind på grunn av egen eller foreldrenes synd. For Jesus er det viktige at ved denne mannen kan Guds gjerning åpenbares for mennesker. Fortellingen ender med at mannen kommer til tro. Jesus ser vi i dag som Menneskesønnen og som undergjører. Jesus viser seg som vårt håp!

Kollektbønnen taler om Jesus som tilgir og hjelper legeme og sjel og formulerer bønner om tro og håp.

Oversettelse og tekstkritikk

v. 1 ek geneths - fra fødselen

geneth er ikke brukt andre steder i NT, men Johannes’ uttrykk er god gresk. Det semittiske uttrykket er ”allerede fra morslivet” og brukes i Apgj. 3,2; 14,8 - ek koilias mhtros.

v. 4 hmas dei / eme dei

Lesemåten ”vi” forekommer i de viktige mss, p⁶⁶, p⁷⁵, Sinaiticus*, B, L, W. Varianten ”jeg” er utbredt, særlig i senere mss, i Itala og i andre oversettelser. ”Vi” utgjør en vanskeligere lesemåte, da det kolliderer med ”meg” lenger ut i verset. Det er derfor lettere å forklare en forandring fra ”vi” til ”jeg” enn omvendt.

v. 7 Siloam (o ermhneuetai Apestalmenos) - Siloa, som betyr utsendt

Silwam er den greske oversettelsen av det hebraiske shiloach i Jes. 8,6. Dette ordet kommer fra verbet shalach, å sende.

v. 36

Eksegese

Kapittel 9 inneholder en enkel underfortelling, der en blind blir helbredet, og Jesu ord om at han er verdens lys, jfr. Joh. 8,12. Underet er et effektfullt tegn som understreker sannheten i Jesu ord og den splittende, dømmende effekten til lyset, som det blir hentydet til andre steder, 3,19ff, jfr. 12,35f.46. Underet finner sted på sabbaten, og det kommer i konflikt med overholdelse av sabbatsbudet. En del av innholdet påminner om kap. 5 – et under skjer på sabbaten, det skjer ved en dam og det fører til diskusjoner. I detaljene er det store forskjeller. I kap. 5 ble underet beskrevet i form av en kort samtale mellom Jesus og den syke, og samtalen ble gjenopptatt i templet etter underet. Dette var innledningen til Jesu stor åpenbaringstale i Joh. 5,19ff. Her i kap. 9 er det en kort samtale mellom Jesus og disiplene før underet, og etter underet er det den blinde selv som står i fokus. Han belyser underets mening gjennom sin fortelling om det som har skjedd. Først taler han med naboer og kjente, vv. 8-12, siden med fariseerne eller jødene, vv. 13-17. Fariseerne går videre til hans foreldre, vv. 18-23, før de en gang til prater med ham selv, vv. 24-34. Til slutt møter han Jesus som tydeliggjør for ham hvem den er som har helbredet ham, vv. 35-37. Hele kapitlet slutter i en kontrast mellom den blindes tro og fariseernes blindhet, vv. 38-41. Når vi sammenligner den blinde med den syke ved Betesdadammen, er det tydelig at den blinde har et fortrinn, hans holdning anskueliggjør det mottakelige menneskets vei til Kristus. På en naturlig måte forbereder den blindes innsikt om hvem Jesus er, Jesu siste og endelige åpenbaring av sin identitet i Joh. 10,30, ”Jeg og Faderen er ett.”

Det er også en sammenheng mellom kap. 9 og de konfliktene som kommer til uttrykk i kap. 7-8. I Joh. 7,37-39 henspilles det på vannøsingen og i Joh. 8,12 på lysseremonien under løvhyttefesten. Her kombineres de to motivene i den blinde, som kan se lyset fordi han har vasket seg i Siloadammen, på en ny og uventet måte.

Kapitlet kan naturlig deles inn i fire hovedavsnitt:

1. Jesu samtale med disiplene før underet, vv. 1-5

2. Underet, vv. 6-7

3. Ulike utspørringer, vv. 8-34

4. Jesu samtale med den blindfødte og med noen fariseere, vv. 35-41.

Tre ganger bekjenner den blindfødte sin manglende kunnskap, vv. 12, 25, 36. Mot dette står fariseernes selvsikkerhet om hvem Jesus er, han er ikke sendt av Gud, v. 16, han er en synder, v. 24, en som ikke har kontakt med Gud, slik Moses hadde, v. 29. Disse kontrastene gjør at den blindfødte framstår som en oppriktig søkende og han blir en modell for alle som vil lære å kjenne Jesu dypeste identitet. Den blindfødte er en man som står åpen for Guds gjerning i ham, det som er de johanneiske underfortellingenes dypeste innhold.

Det finnes ingen direkte paralleller hos synoptikerne til denne fortellingen, selv om synoptikerne har flere fortellinger om hvordan Jesus helbreder blinde, Mark. 8,22-26; Mark. 10,46-52 par.; Matt. 9,27-31; Matt. 12,22f par.

Billedspråket er i Joh. 9 virkelig uttrykksfullt. Blindhet fra fødselen settes sammen med temaet mørker og natt. I motsetning til dette står Jesus som verdens lys, den som åpenbarer Guds gjerning. Gjennom deigen Jesus lager av jord og av sitt eget spytt anskueliggjøres hans virksomhet blant mennesker. Den blinde må vaske seg i Siloadammen og på den måten vises det at vannet spiller en viktig rolle i dette underet. Vi kan her ane en markering av den kristne dåpens betydning, jfr. Joh. 3,5, der mennesket blir befridd fra sin syndeskyld fra fødselen gjennom å bli født på ny. Når evangelisten understreker at Siloa betyr ”utsendt”, v. 7, tenker han nok på Jesus, Guds utsendte, se. Joh. 9,4.

Dagens tekstavsnitt består av den innledende samtalen mellom Jesus og disiplenes, vv. 1-5, selve underet, vv. 6-7 og Jesu samtale med den blindfødte, vv. 35b-38. Jesus kommer gående, v. 1. Ut fra verset foran, 8,59, kan vi se at han har gått ut av templet, og antakelig skjer møtet med den blindfødte like utenfor. Fortsettelsen antyder at mannen var en tigger, v. 8, og de holdt gjerne til utenfor tempelinngangen. Samtalen mellom Jesus og disiplene erstatter hos Johannes ønsket fra en del blinde i den synoptiske tradisjonen om å bli helbredet av Jesus. Spørsmålet fra disiplene, v. 2, gjenspeiler rabbinske debatter. Nesten all sykdom ble ansett å ha sin årsak i en synd hos foreldrene eller, når det er en sykdom fra fødselen, hos barnet allerede fra dets unnfangelse. Jesus begrunner mannens blindhet med at Gud på denne måten kan åpenbare sine gjerninger, v. 3. I følge rabbinerne fantes det bare et unntak, fra regelen om at all lidelse kom på grunn av synd, og det var tukt av kjærlighet. Et tegn på slik tukt var at den lidende ikke ble forhindret i å studere loven og be til Gud. Blindhet ville i høy grad være til hinder for slike studier. Både dette og Jesu positive begrunnelse for hvorfor mannen er blind, taler for at det neppe er dette unntaket som Jesus tenker på her. V. 4 består av et typisk ordtak, med et innskutt johanneisk uttrykk, hans gjerninger som har sendt meg, (ta erga tou pemyantos me). Ordtaket som blir stående er ”Så lenge det er dag må vi arbeide. Det kommer en natt, da ingen kan arbeide.”. Natten som venter Jesus er lidelsen. Det er nå Jesus må gjøre sin gjerning, for han er ”verdens lys” så lenge han er i verden, v. 5. Å være ”i verden” betyr hos rabbinerne å være levende. Hos Johannes har verden kommet til gjennom Ordet, Joh. 1,10, og derfor er Jesus i verden på en dypere måte. Uttrykket ”er jeg verdens lys” mangler ”jeg er”-formelen, egw eimi, og den bestemte artikkelen foran lys, fos, som vi finner i Joh. 8,12 (for mer se Kristi åpenbaringsdag, II). Derfor blir betydningen mindre høytidelig. Gjennom helbredelsen av den blinde mannen åpenbares at Jesus er verdens lys. Dette lyset er Jesus både ved verdens tilblivelse, Joh. 1,4, og når han er blitt sendt til verden for å frelse den fra synden.

V. 6 innledes med ordene tauta eipwn, ”da han hadde sagt dette”, en formel som understreker sammenhengen mellom Jesu ord og handling, underet han nå utfører. Jesus tar selv initiativet til å helbrede den blinde, uten å en gang spørre ham om han ønsker å bli frisk, jfr. Joh. 5,6, den syke ved Betesdadammen ble spurt av Jesus. Jesus lager en slags øyensalve av spytt og jord. Spytt ble ansett å være legende. Jesus bruker spytt også i følge Mark. 7,33 og 8,23. Forskjellen er at han her blander spyttet med jorden for å lage en deig. Muligens peker dette på Jesu gjenskapende makt gjennom å spille på 1. Mos. 2,6f, der Gud skaper mennesket av jord etter at en kilde hadde vannet marken. Etter å ha smurt på denne ”salven” sender Jesus mannen til Siloadammen, v. 7. Her kombineres to typer under som beskrives hos synoptikerne, under gjennom Jesu fysiske kontakt og under gjennom Jesu ord på avstand. Siloadammen lå innenfor bymurene, nær det sørøstlige hjørnet. Kong Hiskia lot bygge en underjordisk gang fra Gihon-kilden for å kunne forsørge byen, 2. Kon. 20,20. Dette vannet ble brukt ved vannøsingen under løvhyttefesten, jfr. kap. 7-8. Vi får en forklaring på hva Siloa betyr, se ovenfor. I Johannesevangeliet møter vi flere slike forklaringen, se Joh. 1,38.41f; 4,25. Verbet ”sende”, apostellw, pempw, spiller en stor roll hos Johannes. Flere ganger sies det at Jesus er blitt sendt av Faderen, se Joh. 9,4. Muligens kan da Siloa være et bilde for Jesu sendelse til verden. Den blinde som på Jesu befaling vasker seg i vannet fra Siloadammen representerer de kristne som blir ”seende” gjennom å la seg døpes i Jesu navn.

Etter dette hopper dagens prekentekst fram til vers 35 og går inn en bit ut i verset. Vi mister samtalene som følger etter helbredelsen, men vi kommer inn, når Jesus og den blindfødte igjen møter hverandre og får med oss den samtalen de to hadde. Jesus befinner seg fortsatt utenfor templet, ser vi av første del av v. 35. Den blindfødte blir kastet ut og når Jesus får høre om det leter han etter ham, eurwn auton. Jesus er den aktive og tar selv initiativet. Gjennom samtalene har den blinde vist at han har sett lyset, men har fortsatt ikke helt forstått hva som har skjedd, og heller ikke kommet til tro på Jesus. Nå taler Jesus direkte til den blindfødte og spør om han tror på Menneskesønnen. Det er en nær parallell til dette i Joh. 12,34ff, der spørsmålet om Menneskesønnens oppløftelse blir akutt og Jesus svarer med et bilde om lyset, som er i verden en kort stund, slik at mennesker kan tro. Den helbredet mannen spør hvem Menneskesønnen er, v. 36, han spør etter hvem som er Menneskesønnen, ikke, slik i Joh. 12,34, etter hvilken funksjon han har, hva han gjør, hvordan han er. ”Du har sett ham”, svarer Jesus, v. 37.. I følge Johannes kan Menneskesønnen sees i tro, nå og i fremtiden, på jorden og i himmelen. Hos Markus er dette framtidig, Mark. 14,62. Jesus fortsetter, gjennom å omtale seg selv i tredje person ”det er han som snakker med deg”. Svaret som Jesus ga til den samaritanske kvinnen i Joh. 4, 26 likner ”Det er jeg, jeg som taler til deg.”, men der i første person. Når Jesus taler om seg selv i tredje person forsterkes effekten av åpenbaringsscenen. Selve underet med den blinde får her sitt symbolske innhold – å være et tegn på det seende som er troen på Jesus. Etter denne selvåpenbaring får vi i v. 38 mannens respons, det er en respons i tro og tilbedelse.

Dogmatisk analyse

Liturgisk analyse

Prekendisposisjoner

Blindhetens spørsmål og svar (C. H. Martling)

1. Den gåtefulle blindheten har mange spørsmål

2. Den selvvalgte blindheten har mange svar

3. Den helbredede blindheten tror til tross for alle spørsmål og alle svar

Til familiegudstjenester se ”I morgen er det søndag”, Laila Riksaasen Dahl.

Salmeforslag

NoS 314 – Løftene kan ikke svikte

v. 4: Jesus, din venn, vil deg følge

daglig med all sin fred.

NoS 97 – Jesus från Nasaret går här fram

NoS 441 – Vår tro er visshet om å ha