TREENIGHETSTIDEN

19. søndag etter pinse

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                    Litteraturliste

 


2. rekkes tekster:

2. Mos. 20,1-8.12-17

Fil. 1,20-26

Mark. 10,17-27

I 2004 er Matt. 13,44-46 prekentekst. Om teksten.

Til dagen

Det er vanskelig å sette denne søndagen på en formel. Flere av tekstene nevner budene spesielt, begge rekkers evangelietekster og ikke minst 2. rekkes GT-tekst, som er hentet fra budkapitlet, 2. Mos. 20. Evangelieteksten etter 2. rekke forteller om en rik ung mann, som kommer til Jesus og spør hva han skal gjøre for å få evig liv. Svaret han får handler om full overgivelse av livet til Gud, det å holde budene er ikke nok. I epistelteksten forteller Paulus at for ham var livet Kristus, han forteller om et liv i full overgivelse til Gud. Kollektbønnen taler om kjærlighetens vei og Guds vilje. Budene er der for å vise oss at vi trenger en Frelser og de lærer oss om Guds vilje for menneskelivet. Budenes forutsetning er Guds godhet.

En overskrift for dagen kan da være – Guds vilje er god.

Oversettelse og tekstkritikk

 v. 19 mh aposterhshV - bedra

Sinaiticus, Alexandrinus (A) og D sammen med flere andre har med dette, mens blant andre Vaticanus* (B*) utelater det. Siden dette er et bud som ikke står blant de ti bud, er det mer sannsynlig at en forfatter vil utelate det enn at han vil ta det med. Det taler for at det er opprinnelig.

v. 23 duskolwV - vanskelig

Adverbet forekommer bare her og i parallelltekstene i NT.

v. 24 estin /estin touV pepoiqotaV epi crhmasin

Sinaiticus, Vaticanus og noen til har den første kortere varianten, mens Aleksandrinus, D og flertallet av tekster har den lengre varianten. Til tross for det er den kortere å foretrekke å regne som den opprinnelige, da den lengre er et tydelig forsøk på å gjøre utsagnet mindre drastisk.

Eksegese

 Dagens tekst er en del av et større avsnitt, 8,22-10,52 som nesten bare handler om Jesus og disiplene, med to unntak, 10,1-9, hvor Jesus debatterer med fariseerne om skilsmisse og 10,17-22, hvor Jesus tilbyr en rik mann plass i Guds rike. Dette siste avsnittet munner ut i en samtale mellom Jesus og disiplene, 10,23-31. Det store avsnittet begynner og slutter med to under, der Jesus helbreder blinde, og mellom dette taler han tre ganger om sin lidelse og død, 8,31; 9,31; 10,32-34. Alt dette skje mens Jesus og disiplene er på vei til Jerusalem. Underfortellingene er nært knyttet til Jesu spørsmål til disiplene tidligere i 8,17-18: ”Har dere så harde hjerter? Dere har øyne – ser dere ikke? Dere har ører – hører dere ikke?” Jesus underviser disiplene i denne delen av evangeliet.

Dagens tekst er et av de to unntakene pluss første del av den påfølgende samtalen med disiplene, 10,17-27. Vi finner paralleller i Matt. 19,16-30 og Luk. 18,18-30 til hele perikopen Mark. 10,17-31. Perikopen kan deles opp i tre deler, vv 17-22, vv 23-27 og vv 28-31. Selv om disse tre delene kan fremstå som tre frittstående deler er det en sammenheng mellom dem. Den første virker ufullstendig uten noen kommentar fra Jesus etter at den rike mannen går bedrøvet bort. Samtidig står innholdet i vv. 23-27, med disiplenes overraskelse og forvirring og høydepunktet i v. 27 veldig godt til helheten at det er trolig å anta at disse to avsnittene har hørt sammen allerede i tidligere tradisjon. Derimot er sammenhengen mellom den andre og den tredje delen annerledes, da den tredje delen er mulig å fjerne, slik vi altså opplever i tekstrekken hos oss. Det er mulig at vv. 28-31 i utgangspunktet har vært en uavhengig perikope som Markus har knyttet sammen med avsnittet foran på grunn av likhet i tematikk. Når versene nå er plassert her gir de en kontrast til den rike mannens vurdering av egen rikdom satt opp mot evig liv og disiplene som hadde gitt opp alt for Jesu sak

v. 17 starter med tids og stedsangivelse. Nå er det oppbrudd. Jesus og disiplene gjør seg klare for å reise videre, men før de kommer seg ut på veien kommer en mann løpende. Det er tydelig at dette er en mann som er ivrig etter å møte Jesus. Vi får også vite at mannen faller på kne for Jesus. Her uttrykker nok det først og fremst en oppriktig bønn og respekt, selv om det også kan ses som hensiktsmessig å falle på kne nettopp foran Jesus, Guds Sønn. Mannen tiltaler så Jesus som ”Gode mester” og stiller så sitt spørsmål. På gresk er det å adressere noen som agaqe vanlig, men blant jøder var det ikke slik. I GT er det bare Gud som karakteriseres som god (tob), uansett om det er som moralsk god eller i mer begrenset mening som ”snill”. Samtidig brukes ordet innimellom også om menn i GT og Jesus bruker det selv, jfr. Matt. 12,35 par. Her er det nok å anta at agaqe ikke kan beskrives som konvensjonell. Det er noe ekstraordinært. Spørsmålet er det som virkelig betyr noe, ”hva skal jeg gjøre for å få det evige liv?”.

Jesus begynner med å ta tak i tiltalen, ”gode mester” i v. 18, og stiller spørsmål ved mannens bruk av ordet ”god”. Hos Matteus har både mannens spørsmål og Jesu svar blitt forandret, sannsynligvis på grunn av at man har opplevd det som står hos Markus som problematisk. Her er det viktig å ha klart for seg hvordan Jesus så på seg selv og sitt forhold til Gud. Jesus ser ikke på sin godhet som oppnådd på menneskelig vis. Han har sin godhet fra Gud, Faderen, jfr. Joh. 5,19, ”Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv,”. Jesus retter oppmerksomheten bort fra seg selv og mot Gud.

Først deretter tar Jesus tak i mannens spørsmål og da viser han til at mannen kjenner budene, v. 19. Også her retter Jesus oppmerksomheten mot Gud. De ti bud er svaret på mannens spørsmål. De er enkle nok, men vanskeligheten ligger ikke i å forstå dem, men i å gjøre dem. Disse er veien til evig liv, ikke fordi man når evig liv gjennom å holde dem, men fordi han hvis han virkelig prøver å holde dem, vil forstå sin egen manglende evne til å oppnå evig liv og være mottagelig for å ta imot Guds rike som et lite barn, jfr. Mark. 10,13-16. Jesus nevner her bare bud fra den andre tavla på grunn av at det er en manns lydighet til den første tavla som må være grunnlaget for hans lydighet for den andre.

I v. 20 taler mannen igjen og svarer Jesus at han har holdt dette fra han var ung. Svaret viser at mannen ikke har forstått vanskeligheten med budene og heller ikke tatt dem virkelig seriøst.

Vi får i v. 21 vite at Jesus får mannen ”kjær”. Gjennom sin naivitet viser mannen at han har stort behov for Jesus og nettopp dette har nok rørt Jesus her. Det er rimelig å anta at agapan her uttrykker en sorts kjærlighet som viser seg gjennom å hjelpe en annen. For Jesus er det klart at mannen må se sitt eget behov og han vil prøve å gjøre ham oppmerksom på dette. Jesus forteller så mannen at en ting mangler ham, og prøver på den måten å få mannens oppmerksomhet over på det som er viktig. Fortsettelsen er radikal, der mannen får beskjed om å selge alt og gi til de fattige. Det er viktig å se at dette er et råd som Jesus gir til en person i en spesiell situasjon, dette er ikke noe generelt bud. Jesus prøver å få mannen til å kvitte seg med det som hindrer ham i å se Gud og sitt eget behov for Gud, sin egen nød. Denne handlingen vil føre til at mannen får en skatt i himmelen, sier Jesus videre. Dette innebærer ikke at han kan opptjene en skatt i himmelen gjennom å selge alt han eier og gi til de fattige, men ved å handle på Jesu ord, vil mannen kunne vise til tro på Gud og sin avhengighet av Gud, og derigjennom få en skatt i himmelen. Jesus stopper ikke der, men oppfordrer også mannen til å følge ham, altså til å vie sitt liv til Gud. Invitasjonen kjenner vi igjen fra tidligere kallelser, jfr. Mark. 1,16-20; 2,13-17; 3,13-19.

I v. 22 blir vi fortalt hva mannen nå gjør. Han går bort. Han elsket sine eiendeler så høyt at han ikke klarte å skille seg med dem. Samtidig ligger det et håp i at det blir beskrevet at han var ”bedrøvet”. Jesu ord har tydeligvis nådd inn, men vi får ikke vite noe om hva som skjedde videre med mannen, om han eventuelt senere kom til tro.

Jesus henvender seg så til disiplene, v. 23. Han taler om hvor vanskelig det er for en som er rik å komme inn i Guds rike. Hans holdning overfor den rike, slik den kommer til syne i dette vers er oppsiktsvekkende frisk. Han verken begjærer deres rikdom eller hater dem. Her viser Jesus medlidenhet med dem. De rike er spesielt utsatt på grunn av sine eiendeler og i møte med Guds rike er dette et stort handikap.

Disiplene blir forskrekket over det Jesus sier, v. 24. Dette stopper ikke Jesus. Han fortsetter og er enda mer drastisk, ved å fortelle at det er vanskelig å komme inn i Guds rike, uten å koble utsagnet opp mot en spesiell gruppe, slik han gjorde i verset foran. Jesus fortsetter med et minst sagt humoristisk eksempel, v. 25, på det umulige, med utsagnet om kamelen og nåløyet. Dette er et bilde vi lett kan se er umulig å få til.

Reaksjonen fra disiplene lar ikke vente på seg, v. 26. De blir selvfølgelig enda mer overrasket/forskrekket, og spør hva som da skal til for å bli frelst. Jesus ser på dem, embleyaV, jfr. v. 21, der han ser på den rike mannen. Svaret fra Jesus som nå følger er nøkkelen til å forstå hele avsnittet, vv. 17-27. For å oppnå evig liv, for å komme inn i Guds rike, for å bli frelst er det bare en ting som trengs og det er det samme for alle mennesker, enten vi er rike eller fattige. For alle mennesker er det umulig, vi trenger alle Gud for å komme inn i Guds rike, for å bli frelst. Gud kan gjøre det umulige mulig for oss. Spørsmålet er om vi tar det imot, jfr. Mark. 10,13-16,

 

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

 

Prekendisposisjoner

Det siste skrittet (etter C.H. Martling)

1.     Noen ganger mangler bare det siste skrittet

2.     Det siste skrittet er det vanskeligste

3.     Det siste skrittet er det viktigste

 

Salmeforslag

NoS 666 – Allting hos deg, min Gud, du gode, store

NoS 108 – Ingen vinner frem til den evige ro