Domssøndagen

TREENIGHETSTIDEN

Siste søndag i kirkeåret/Domssøndagen

1. rekkes tekster:

Jes. 65,17-19

Åp. 20,11-13

Matt. 25,31-46

Til dagen

Kirkeårets siste søndag har hos oss fått undertittelen Domssøndagen. Det handler om den endelige dommen, om menneskets regnskap overfor Gud. Dagen er på denne måten tilbakeskuende og gir oss anledning til å se tilbake på året som er gått. Hvordan har det vært? Hvordan har vi møtt Guds nåde? Har vi gitt videre av hans kjærlighet og nåde, eller har vi vist uforsonlighet eller likegyldighet overfor andre? Det er tid for selvransakelse, kanskje med ordene fra Salme 139,23-24; ”Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker, se om jeg er på den onde vei (=fortapelsens vei), og led meg på evighetens vei (=frelsens vei). Samtidig peker denne dagen også framover, mot gleden i Guds rike.

Dommen har en dobbelt utgang, fortapelse eller frelse og begge aspekter kommer til syne gjennom dagens tekster. Evangelieteksten om dommen ved Menneskesønnens gjenkomst har denne delingen mellom sauene og geitene. Epistelteksten fra Johannes Åpenbaring taler om Jesu gjenkomst til dom. Teksten fra GT taler om jubel og glede, når Gud skaper en ny himmel og en ny jord. Kollektbønnen taler om Guds regnskap med oss på dommens dag til frelse eller fortapelse. Den dobbelte utgang blir gjennom både tekster og kollektbønn holdt fast ved, det handler om Frelse eller fortapelse på denne dagen.

Oversettelse og tekstkritikk

Eksegese

Teksten er hentet fra det siste store tale-avsnittet i Matteus, kap. 24-25, og den talen er nært knyttet til domsordet over templet i 23,28. Nå taler Jesus til disiplene på Oljeberget om de siste tider og verdens ende, 24,3. Talen avsluttes med den karakteristiske vendingen som også avslutter de fire andre store ”talene” i Matteus, 26,1, jfr. 7,28; 11,1; 13,53; 19,1. Denne siste talen blir en slags ”avskjedstale” fra Jesus til disiplene, jfr. Jakobs velsignelse, 1. Mos. 49; Moses’ avskjedsord og velsignelse, 5. Mos. 33-34; Davids lovsang, 2. Sam. 23. Jesu tale mangler et av de temaene som er vanlige, nemlig tilbakeblikk på eget liv. Jesus holder seg til de to andre temaene i avskjedstalene, fremblikk og formaninger. Talen kan, ut fra dette, deles inn i to hoveddeler, først fremblikket i 24,1-36 og så formaninger i 24,37-25,46 i form av seks liknelser. De tre første liknelsene, 24,37-51, har paralleller hos Lukas, mens de tre store liknelsene i Matt. 25 er særstoff, selv om det er et slektskap mellom, liknelsen og talentene, 25,14-30 og liknelsen om de betrodde pund i Luk. 19,12-27.

Matt. 25,31-46 er ikke en liknelse, men har form av en realistisk skildring av dommen. Framstillingen har tre hoveddeler, vv. 31-33 er en skildring av domssituasjonen, vv. 34-40 er domsavsigelsen over de rettferdige og vv. 41-45 er domsavsigelsen over de urettferdige, mens det siste verset er en kort sluttkommentar som beskriver resultatet, v. 46. De to domsavsigelsene er parallelt oppbygd og begynner med en domsavsigelse, v. 34/41, som blir begrunnet i seks ledd, v. 35f/42f, deretter følger innvendningene fra de dømte i seks ledd, v. 37-39/44 og til slutt svaret som innledes med ”Sannelig, jeg sier dere”, v 40/45. De to sluttordene skal gi svaret på den ”gåten” som ingen av de to gruppene forsto. Her ligger framstillingens tyngdepunkt. Avsnittet er særstoff for Matteus, men vi finner kortere domsskildringer i Åp. 20,11-15; Joh. 5,29 og Dan. 7,9f.

Det er Menneskesønnen, v. 31, som har fullmakt til å holde dom, jfr. Dan. 7,9-14. Uttrykket ”alle englene med ham” henspiller på Sak. 14,5, hvor de hellige engler følger Gud når han kommer til dom. Det betyr at når englene her er med Menneskesønnen, så gir det ham den høyeste tenkelige autoritet, som i Matt. 16,27. Tronen, der han skal sitt i herlighet er også omtalt i 19,28 som et uttrykk for Menneskesønnens domsfullmakt. Tronen, englene og den dobbelte omtale av herligheten er sterke uttrykk for at Menneskesønnen nå handler i Guds egen rolle som dommer.

Foran Menneskesønnen skal ”alle folkeslag” samles, v. 32. Begrepet er vidt og kan her ikke avgrenses til å gjelde noen spesielle grupper. Dommen gjelder alle, også de kristne, 2. Kor. 5,10. Dommeren skal nå skille folket fra hverandre og dette sammenlignes med hvordan en gjeter skiller sauene fra geitene. De stilles på høyre og venstre side, v. 33. Høyre side står for æresplassen. Bildet er hentet fra Esek. 34,17-24, hvor Gud selv skal skifte rett mellom sauene. Det er mange likhetstrekk mellom domsscenen hos Matteus og den i Esekiel 34.

I v. 34 omtales dommeren som ”kongen”. Omtalen av Menneskesønnen som ”konge” svarer til den domsfullmakt som er forbundet med denne tittelen på Jesus, helt fra Dan. 7,13f. Dommen avsies først over dem på høyre side, de blir velsignet og får del i ”riket”. Ordet for å ”ta i eie”, klhronomew, betyr ”å arve”. Det har sin bakgrunn i bildet av Israel som fikk det lovede land som ”arv” fra Gud. Riket er gjort i stand ”fra verdens grunnvoll ble lagt”. Det er et evighetsperspektiv på dette.

Denne positive domsavsigelsen begrunnes så, v. 35f, i seks ledd, med de gjerninger de har gjort mot kongen selv. Det å hjelpe mennesker som sulter, tørster, er fremmede, nakne, syk og i fengsel bli den gang regnet som en plikt. Listen er altså i tråd med det som ble sett på som rett og riktig, og vi finner liknende lister i GT, Jes. 57,6f; Job 31,13-23.

De rettferdige svarer, vv, 37-39, og de er overrasket. De vet hva de har gjort, men de vet ikke at de har møtt kongen og dommeren i disse nødssituasjonene og gitt ham hjelp.

Med et høytidelig utsagn, v. 40, blir gåten løst. Kongen identifiserer seg med de nødlidende, med ”disse mine minste brødre”. Hvem er så ”disse mine minste brødre”? Se nedenfor, etter gjennomgangen av versene.

I v. 41 rettes oppmerksomheten mot de på den venstre siden. De er forbannet og skal straffes med ”den evige ild”, sammen med djevelen og hans engler. Det står ikke uttrykkelig at deres straff er gjort klar ”fra verdens grunnvoll ble lagt”, jfr. v. 34, men det kan være underforstått. Ilden er uttrykk for Guds vrede, se 3,10.12; 5,22; 13,42.50; 18,8f.

Også den negative domsavsigelsen begrunnes, v. 42f, med de samme seks nødssituasjonene som i v. 35f. Anklagen er at de har forsømt å gi kongen det han trengte da han var i nød.

De forbannede er like overrasket som de velsignede, v. 44, og bedyrer at de ikke har sett kongen i slik nød. Selvfølgelig ville de ha hjulet ham.

Domsgrunnlaget er det samme her, v. 45, som for de rettferdige. Her kalles de nødlidende ”disse minste” og ordet ”brødre” er utelatt.

I v. 46 kommer sluttkommentaren til hel fortellingen. Ordet for straff, kolasiV, kan også oversettes med ”pine”. Hva straffen består i blir det ikke sagt noe om her. Det teksten forteller er at det finnes to muligheter i Guds dom, og at det er ”forferdelig å falle i den levende Guds hender”, Hebr. 10,31.

Dommen avgjøres av folkets holdning til ”disse mine minste (brødre)”, de nødlidende som trenger hjelp fordi de sulter, tørster, er fremmede, mangler klær er syke eller i fengsel. Hvem er ”disse minste”? En tolkning er at det dreier seg om nødlidende mennesker i sin alminnelighet. At Gud identifiserer seg med fattige og nødlidende er en kjent tankegang fra GT, se 2. Mos. 22,25-27; 23,6; Am. 8,4-8; Jes. 58,6-10; Esek. 34,20-22. Jesus var ”tollere og synderes venn” og identifiserte seg med samfunnets utstøtte. Selv om tolkningen av ”disse mine minste brødre” som ”alle nødlidende” kan ha støtte både fra GT og fra Jesu liv og forkynnelse er den ikke uomstridt og enkel. Trekker vi den ut i sin ytterste konsekvens blir frelsen gitt på grunnlag av velgjerninger mot de fattige og nødlidende. Den andre tolkningen ser på bruken av uttrykkene ”disse mine minste” og ”mine brødre” andre steder hos Matteus og det taler mot at de er ”alle nødlidende” som omtales. Hos Matteus brukes ”bror” gjennomgående om disiplene og svarer til at menighetens sees på som en familie eller søskenflokk, se 18,15.21; 23,8 og fortellingen om Jesu ”samme familie”, 12,46-50. Etter oppstandelsen omtaler Jesus disiplene som ”mine brødre”, 28,10. Uttrykket ”disse (mine) minste” svarer til omtalen av ”disse små” i 18,1-14. De ”små” er der disipler som trues av frafall og trenger omsorg. Avslutningen av utsendelsestalen, 10,42 ligger enda nærmere opp til omtalen av de ”minste” i domsscenen, siden det der også avsluttes med et ”sannelig, jeg sier dere”-utsagn. Vi finner i flere paralleller mellom domsscenen og utsendelsen av disiplene i kap. 10. Nødssituasjonene som tegnes her i domsscenen svarer til de vilkår disiplene fikk når de ble sendt ut, 10,9-22. I domsscenen er ”disse mine minste brødre” representanter for Jesus som kongen og det man gjør mot dem, gjøres mot Jesus. Dette svarer til den fullmakt disiplene fikk i 10,40. På samme måte som omsorgen for ”disse mine minste” er domsgrunnlag i 25,40/45 er mottakelsen av disiplene domsgrunnlag, 10,11-15.40-42. Dessuten finner vi i begge tekstene en spenning i Menneskesønnens dobbelte rolle: Nå er han og hans representanter fattige og forfulgte og avvises av mange, men når han kommer igjen, er han dommeren med all makt. Tolker vi teksten slik at de minste er de kristne kommer spørsmålet om det virkelig er slik at verden skal dømmes etter de gode gjerninger de gjør mot de kristne. Det er her viktig å huske på at det tales om disipler som hadde forlatt alt for å følge Jesus og at Jesus har gitt disiplene og dermed alle kristne fullmakt til å representere ham i verden. Dommer skjer i så fall på grunnlag av spørsmålet om menneskene har tatt imot Jesus selv. Denne andre tolkning svarer bedre til Matteus som helhet og til NT ellers. Den innebærer at frelsen i Guds dom gis oss på grunnlag av at vi har tatt imot Kristus, som møter oss i ”disse minste” som han har utsendt.

Domsscenen taler om Kristi storhet som dommer sammen med hans identifikasjon med de små og hjelpeløse. Det svarer til GT’s lovprisning av Guds overveldende storhet og skapermakt sammen med hans omsorg for svake og forgjengelige mennesker, Jes. 66,1-2; Sal. 145,11-14; 146,5-10.

Dogmatisk analyse

Liturgisk analyse

Prekendisposisjoner

Her kan vi velge å tale om vanskeligheten for oss å forstå at Gud kan straffe noen med en evig straff og problematisere de to utganger. Jeg tror at uansett hvordan vi velger å disponere prekenen, så vil det være mye mer fruktbart, ikke minst for tilhørerne å høre om hvordan vi kan få evig liv. Martling velger en slik vinkling og taler om ”den tro som får sitt uttrykk i kjærlighet”. Da setter han umiddelbart et, som jeg ser det, riktig perspektiv på forholdet mellom tro og gjerninger. Troen fører til frelse, og i glede over Guds store kjærlighet går vi selv ut og gjør gode gjerninger.

Den tro som får sitt uttrykk i kjærlighet (etter C.H. Martling)

1. Den ser ikke mye av sine egne gjerninger

2. Den setter ikke sine gjerninger i troens sted

3. Den tar imot rettferdigheten i stedet for å skape den selv

Salmeforslag

NoS 252 – Vreidedagen, han skal renna

Salmelister: