5 søndag etter pinse

TREENIGHETSTIDEN

5. søndag etter pinse

1. rekkes tekster:

1. Mos. 4,8-15

Rom. 14,7-13

Matt. 7,1-15

Til dagen

Ett av hovedordene denne søndagen er ”dømmesyke”. Skal man sette en overskrift for dagen bør man tale om ”vår dom” eller, mer positivt ”vår rettferdighet og barmhjertighet”. Vi møter jo Jesus som den rettferdige og barmhjertige dommeren denne dagen og han er vår rettferdighet og barmhjertighet på tross av vår dømmesyke, uten at det skal ta bort alvoret i tekstenes budskap.

Fra GT er siste del av fortellingen om Kain og Abel lesetekst. Kain slår sin bror Abel i hjel og blir straffet av Gud, men Gud viser også barmhjertighet mot Kain. Paulus oppfordrer oss til å ikke dømme hverandre, med henvisning til at vi alle skal fram for Guds domstol. Evangelieteksten er hentet fra Bergprekenen og Jesus taler om at vi ikke skal dømme, men gjøre mot andre som vi vil at de skal gjøre mot oss.

Oversettelse og tekstkritikk

Eksegese

Dagens tekst er en del av Bergprekenen, Matt. 5-7, og den er den første av fem store taleavsnitt hos Matteus. Talen har en viktig funksjon, der den står i begynnelsen av Jesu virke. Bergprekenen gir en presentasjon av Jesu budskap og sammenfatter det grunnleggende i hans undervisning om Guds rike og om hva det vil si å være en disippel. Etter en rammebemerkning om situasjonen, 5,1-2, kommer saligprisningene, 5,3-12, og danner en innledning til talens tema; disiplene som er jordens salt og verdens lys, 5,13-16. Dette utfoldes videre gjennom talen, først ved omtalen av deres forhold til Loven, 5,17-19 og så videre. Bergprekenen har paralleller i Luk. 6,20-49, Sletteprekenen. I kapittel 7 er det vanskelig å se et klart mønster i avsnittsinndeling. V. 1-6 advarer mot å dømme og handler om forholdet til andre mennesker, mens det følgende avsnitt, v. 7-11 handler om bønn og forholdt til Gud. Etter det kommer ett vers som kan oppfattes som en kort oppsummering av Jesu undervisning, v. 12. Verset korresponderer til Matt. 5,17 og danner sammen med det en slags ramme rundt Bergprekenens hoveddel. 7,13-27 kan ses på som en rekke sluttformaninger. Matteus er i 7,1-5 kortere i formen enn Lukas 6,37-42 og v. 6 er særstoff. Parallellteksten til 7,7-11 i Luk. 11,9-13 knytter oppfordringen til bønn sammen med Fader vår og annen undervisning om bønn. Matt. 7,13-29 har paralleller i Luk. 6,43-49 og 13,23-27, men v. 15 er særstoff.

Som vi ser består dagens tekstavsnitt av flere deler, v. 1-5 har form av en formaning, v. 7-11 består av tre oppfordringer til bønn med videre begrunnelser, v. 12 er Den gylne regel, v. 13f et billedord om den dobbelte utgang og v. 15 er en advarsel.

Advarselen mot å dømme, v. 1, begrunnes umiddelbart med en henvisning til Guds dom. Denne advarselen gjelder fordømmelse av andre som et uttrykk for dømmesyke og selvrettferdighet. Samtidig utelukker den ikke at vi i mange sammenhenger må bedømme mennesker og deres handlinger, og heller ikke dommer i rettsvesenet. Ordet er en påminnelse for alle som står i posisjoner der de skal bedømme andre om at de ikke må forakte dem de dømmer og heller ikke dømme andre etter en annen målestokk enn de ville brukt på seg selv, v. 2. Guds dom er strengere enn noen samfunnslov, jfr. 5,21-48, samtidig som han har den absolutte frifinnelse i sin hånd. Advarselen svarer til Fader vås femte bønn, 6,12.14-15. Vår oppgave er å tåle og tilgi, veilede og oppmuntre. Det er ikke vår oppgave å finne feil hos andre og forstørre dem.

V. 3-5 er et billedord om flisen og bjelken og krassheten kan nærmest virke støtende. Kontrasten minner om den lille og den store gjelden i 18,23-35. Øyet, to ofqalmoV, står nok her for menneskets sentrum, jfr. 6,22f. Ofte har vi lettere for å se små feil hos andre enn våre egne store svakheter. Dette ordet står ikke i motsetning til Jesu ord om at disiplene skal påtale synd og feiltrinn, 18,15-18, jfr. Gal. 6,1-5. Derimot er det viktig at en slik tilrettevisning skjer uten at det ligger dømmesyke bak, den må springe ut av det ydmyke sin hos en som selv er blitt tilgitt og lever av tilgivelsen. Dømmesyken viser at vi ikke elsker vår neste slik Jesus har lært oss, 5,43-48.

V. 6 er muligens plassert her for å avverge en misforståelse av de foregående versene. Ordet er særstoff for Matteus. Det hellige, to agion, og perler, to margarithV er bilder på evangeliet om Guds rike, 13,45f. Selv om vi andre steder finner at hedningene kan kalles for hunder, 15,26f, er det utenkelig at Jesus har brukt denne billedbruken her, for han ville aldri forby disiplene å gå til hedningene med budskapet om Guds rike, jfr. 28,19f. Det virker mest sannsynlig at hundene her er bilde på de mennesker som har reagert entydig negativt i møte med budskapet, ja så entydig at det ikke nytter å fortsette.

I v. 7 har vi tre parallelle verb, be, let og bank på, aiteite, zhteite, krouete. De er alle en klar oppfordring til bønn, men det mangler en nærmere angivelse hva bønnen gjelder. V. 8 understreker dette enda en gang. Selv om det er tydelig at den som ber skal få osv så betyr det ikke at det er noen automatikk i forholdet mellom bønn og bønnhørelse. Jak. 4,2-3 kan ses på som en advarsel mot å forstå ordet slik. Jakob bruker også verbet aitew, be, som ellers sjeldent brukes i religiøs betydning om bønn til Gud. Den poengterte oppfordringen til å be kan oppfattes som en form for ”tiggervisdom”. På samme måte som tiggeren ikke gir seg, selv om han i første omgang blir avvist, kan ikke vi gi oss.

Jesus følger nå opp med noen eksempler fra hverdagslivet, v. 9-11. Selv menneskene, som er onde, gir sine barn gode gaver. Gavene svarer til bønnen om daglig brød i Fader vår, melk og fisk, v. 9-10, er hverdagskost. Til tross for at mennesket, målt ut fra Guds godhet, er ondt, så er det i stand til å gi hverandre gode gaver. Løftet om at Gud skal gi oss gode gaver, v. 11, handler i første rekke om frelsens gave, Guds rike eller Den Hellige Ånd. Samtidig trekkes det ikke noen grenser for hva vi kan be om. Ber vi til Gud, og ikke bruker ham som et middel til å oppnå Mammon, Matt. 6,24, kan vi vite at han hører og svarer på vår bønn, på en slik måte at det er til det beste for oss.

Den gylne regel, v. 12, med henvisning til ”loven og profetene”, viser tilbake til 5,17. Parallellen i Luk. 6,31, har ikke noe slikt uttrykk. I Bergprekenen danne disse to versene den tematiske og formelle rammen om 5,17-7,12. Med utgangspunkt i hva som er godt for oss selv, blir vi vist til å bry oss om andre og handle overfor dem. Det er et slektskap med kjærlighetsbudet om å elske sin neste som seg selv, Matt. 22,39. I visdom og moraltradisjon, både i øst og vest, finner vi liknende utsagn om hvordan vi skal leve sammen. Ofte har den en negativ form. At Jesus kan sammenfatte Loven på en slik allmenn og kjent regel betyr at Guds vilje er klar og enkel. Problemet er å leve etter den.

Med det dobbelte billedordet i v. 13f innledes sluttformaningene i Bergprekenen. Her illustreres fortapelsens mulighet ved en vid port og en bred vei, mens livet når gjennom den trange port og den smale vei. I den billedbruken er det viktige at mennesket stilles på valg. Tilhøreren stilles i et veikryss og må velge hvilken vei han/hun skal følge. Bildet er kjent fra GT, Sal. 1,6; Jer. 21,8; Ordspr. 4,11-19, og henger sammen med tanken på livet som en vandring mot et mål. Også i andre sammenhenger finner vi at porten står som bilde på inngangen til Guds rike, Matt. 25,10. Apwleian, ”fortapelsen”, kan også bety tap eller ødeleggelse og svarer i sak til gehenna, helvete, jfr. Matt. 5,29. Livet er det evige liv og svarer til Guds rike eller himmelriket. En smal vei stiller krav til den som går den, jfr. Bergprekenens framstilling av Guds vilje som altomfattende og forpliktende. Kristenlivet kan medføre motgang og lidelse, men det fører til livet og vil derfor lønne seg. Her tales om at ”mange” vil gå fortapelsens vei og det blir en spenning mellom dette og Jesu ord i 20,28: Han ga sitt liv som løsepenge for de mange. Tankekorset blir ikke formulert i teksten, men vi lever i spenningen, hvordan kan Gud tillate at ”mange” går fortapt. Her oppfordrer Jesus til å gå gjennom den trange port.

V. 15 advarer mot de falske profeter og er særstoff for Matteus. Bakgrunnen for billedordet er motsetningen mellom sau og ulv. Falske profeter vil likne på sauer i utseende, men være som ulver i sitt vesen og dermed er de sauenes hovedfiende. Det farlige er at de er vanskelige å kjenne igjen, på grunn av sin forkledning. Jesu ord svarer til advarsler mot falske profeter i GT, Mi. 3,5-8; Jer. 6,13-14; 14,14-16; Esek. 13,1-16.

Dogmatisk analyse

Liturgisk analyse

Prekendisposisjoner

Salmeforslag

NoS 699 – Som du dømer, fær du dom

Salmelister

24
699
312
628
646

711