PÅSKETIDEN

Kristi himmelfartsdag

Tilbake Neste søndag Litteraturliste

1. rekkes tekster:

Dan. 7,13-14

Apg. 2,32-36

Luk. 24,46-53

I 2005 er Dan. 7,13-14 prekentekst. Om teksten.

Til dagen

Kristi himmelfartsdag har vært feiret som festdag siden 300-tallet. 40 dager etter påske (Apg. 1,3) ble det markert en gledestid etter påske på lik linje med en 40 dagers botstid før påske, den opprinnelige fastetiden. Tematisk vender påsken på en måte denne dagen og tekstene peker fram mot pinse. Forventningen til Åndens komme, som Faderen har lovet fyller oss. På Kristi Himmelfartsdag tales det om en kraft fra det høye ved Åndens komme, (Apg. 1,5.8). Allikevel er det to andre momenter som er de mest toneangivende denne dagen, Himmelkongen selv og den kongelige befaling om å være hans vitner like til verdens ende. På denne dagen vendes blikket oppover og samtidig utover.

Påskelyset, som har vært tent siden påskenatt, blir slukket denne dagen, gjerne mens det blir lest om Jesus som ble tatt opp til himmelen. Nå var den oppstandne ikke lenger hos disiplene.

I den gammeltestamentlige teksten fra Daniel forteller profeten om sine syner og hvordan han der fikk se ”en som var lik en menneskesønn”. Epistelteksten er hentet fra Apostlenes gjerninger og er avslutningsdelen av Peters første tale på pinsedag. Peter taler om at Jesus er ”opphøyd til Guds høyre hånd”. Kort og anskuelig forteller Lukas om det som skjedde på Kristi himmelfartsdag og hvordan Jesus ble tatt opp til himmelen.

Oversettelse og tekstkritikk

Eksegese

Vi er i siste del av Lukas-evangeliet, 24,1-53, oppstandelseskapitlet. Etter fortellingen om den tomme grav, v. 1-12, kommer fortellingen om Emmausvandrerne, v. 13-35, så viser Jesus seg for disiplene, v. 36-49 og til slutt har Lukas med Jesu oppdrag til disiplene og hans avskjed, himmelfart, v. 50-53. Hos Lukas foregår alt det som han forteller om den oppstandne i Jerusalem eller i nærheten, mens Matteus taler om Galilea og Johannes bekrefter begge tradisjonene. Selv om også de andre evangelistene berører himmelfartsmotivet, så er det bare Lukas som har en skikkelig fortelling om det, jfr. Mark. 16,19; Joh. 17,1.5 m.fl. Teksten er hentet fra de to siste enhetene i evangeliet, v. 44-49, som handler om misjonsoppdraget til disiplene og v. 50-53, som forteller om Jesu avskjed.

Lukas sier ingenting spesielt om tid og sted her i det første tekstavsnittet, v. 44ff. Allikevel er det tydelig at den hører med blant påsketradisjonene som vitner om at Jesus viste seg for disiplene. V. 44-45 bekrefter betydningen av skriftforklaringen, jfr. Luk. 24,27 og viser at disiplene fikk et nytt syn på Skriften, i det deres forstand ble åpnet.

Jesu utleggelse av Skriften går i tre retninger, vv. 46-47, han skal ”lide”, ”stå opp fra de døde tredje dag” og omvendelse og tilgivelse for syndene skal ”forkynnes” i hans navn. Lukas bruker ”å lide, paqein, for å betegne helheten i Jesu lidelse, jfr. Luk. 22,15; 24,26; Apgj. 1,3; 3,18; 17,3. Hvis nå Skriften er blitt oppfylt gjennom han korsfestelse, skulle ikke hans disipler også regne med at hans gjentatte profeti om at han skal stå opp på den tredje dag, jfr. Luk. 9,22; 18,33, også skal bli virkelighet. Jesu ord om at de skal begynne i Jerusalem, v. 47, innebærer en sentrifugal misjonsbevegelse, fra et midtpunkt og ut i verden.

V. 48 oppsummerer disiplenes rolle som misjonærer. ”Dette” skal antagelig forstås slik at det inkluderer lidelsen og oppstandelsen, og deres betydning i forhold til Skriftene og til den pågående proklamasjonen av den tidlige kirken. Så forteller Jesus at de skal få ”kraft fra det høye”, v. 49. På denne måten drar Lukas en direkte forbindelse mellom deres tjeneste som vitner og deres mottagelse av Den Hellige Ånd.

V. 50 begynner med verbet ”føre ut”, exagw, hvilket er det verb som LXX bruker for å beskrive Israels exodus. Disiplene blir ført ut mot Betania. I Apostelgjerningen stedfester Lukas hendelsen til Oljeberget, Apg. 1,12, hvilket ikke innebærer noe problem i forhold til stedsangivelsen her, da Betania ble oppfattet å ligge nær Oljeberget, jfr. Luk. 19,29. Betania var stedet der Jesu inntog i Jerusalem hadde startet, se Luk. 19,29-40, og er derfor et passende sted for hans endelige forherligelse og himmelfart. Det er naturlig å anta at de som fulgte med Jesus ut inkluderte flere enn de elleve disiplene, og at blant annet de tre kvinnene som er navngitt i v. 10 var der, sammen med ”de andre kvinnene” i v. 10 og ”alle de andre” i v. 9. I Apg. 1,15 sies det at det var omkring 120 mennesker som var samlet. Jesu løfter så sine hender, det er en gest som minner om den prestelige velsignelseshandlingen, jfr. 3. Mos. 9,22. Så velsigner han disiplene og det er så viktig at det nevnes igjen allerede rett etter, i v. 51. Jesu velsignelse av disiplene markerer slutten på hans opphold på jorden. Lukas forteller meget knapt om Jesu avreise, v. 51, at han skilles fra disiplene og blir tatt opp til himmelen. Bevegelsen opp betegner på en synlig og konkret måte Jesu opphøyde status. Den ære og kongelige makt som Jesus har hatt i vente, Luk. 9,26.32.51; 19,12, er nå blitt synlig for hans etterfølgere. Reaksjonen lar ikke vente på seg, disiplene falt på kne, v. 52, og tilba Jesus. Dette er første gang at Lukas omtaler at Jesus direkte tilbes. Disiplene vendte så tilbake til Jerusalem, der de er blitt bedt om å vente til de blir ”utrustet med kraft fra det høye”, v. 49. I v. 53 beskrives disiplene videre reaksjon på det de har opplevd, de var i ”templet og lovpriste Gud”. I denne lovprisningens ånd avslutter Lukas sitt evangelium. Akkurat som hans evangelium i starten var preget av velsignelse og glede, jfr. Luk. 1,42.64; 2,10.28.34, slik preges også avslutningen. Likesom Jesushistorien begynte i templet, Luk. 1,8ff, avrundes det der.

Dogmatisk analyse

Liturgisk analyse

Kristi himmelfartsdag står som en milepæl mellom påske og pinse. Den har sin helt spesielle betydning og er en festdag. I dag tar den oppstandne Jesus Kristus plass ved Gud, Faderens høyre side og derfra skal han komme for å dømme levende og døde. Trosbekjennelsen forteller om denne dagen og dets betydning for oss mennesker. Det er en dag vi ser utover, oppover og framover. La disse perspektivene klinge med gjennom gudstjenesten, i salmevalg og i preken.

Prekendisposisjoner

På jorden som i himmelen (etter C.H. Martling)

1. En himmelsk kraft også på jorden

2. En himmelsk velsignelse også på jorden

3. En himmelsk lovsang også på jorden

Salmeforslag

NoS 327 Stor profet med den himmelske lære

S97 110 Hører du den hemmelige sangen

NoS 430 Kristus konge, du regjerer

Salmelister

763	199
274	231
200	200
205	205
651
	234
234