JUL OG NYTTÅR

1. juledag

Tilbake Neste søndag Litteraturliste

1. og 2. rekkes tekster:

Jes. 9,2-3.6-7

Hebr. 1,1-5a

Joh. 1,1-5(6-8)9-14

Til dagen

 ”Vi takkar deg, du Jesus Krist,

at menneske du vart for visst.

Å, frels oss i din nåde.”

(S97 5 Eit lite barn, med frydeskrik)

Det er dagen for det store underet – Ordet ble menneske.

Det er en dag for undring og en dag for glede – undring over det ufattelige og glede over det fantastiske – Ordet ble menneske i Jesus Kristus.

Oversettelse og tekstkritikk

v. 1 pros ton qeon - hos Gud

Pros uttrykker normalt retningen til, når det står med akkusativ, slik at vi her ville fått oversettelsen Ordet var vendt mot Gud. Med dativ uttrykker det derimot ved, hos, men siden dativ nesten er gått ut av bruk kan pros med akkusativ også bety hos, ved. Johannes bruker gjennomgående pros med akk. For å betegne retningen til, mens han bruker para med dativ eller meta med genitiv for å betegne hos noen.

v. 3-4 oude en o gegonen en autw

Tegnsettingen mangler i de eldste håndskriftene og det er vanskelig å avgjøre hvordan man skal lese. Før kirkemøtet i Nikea valgte de fleste å forbinde o gegonen med de følgende ordene og v. 4 begynner da med de siste ordene i v. 3, ”det som finnes til …”. Fordi teksten ble brukt av heretikere for å bevise at den Hellige Ånd var skapt og at Sønnen hadde blitt forandret, valgte man i stedet å lese o gegonen sammen med det foregående, slik NO78 gjør. Her er eksegetene uenige og det er gode argumenter for begge lesemåtene. Siden tegnsettingen mangler vet vi ikke hvordan det faktisk var ment, uten tegnsetting kan hvem som helst lese inn sin egen tegnsetting og tolke teksten ut fra det.

v. 5 katelaben - ta tak i, gripe, få overtak over, forstå

Det kan virke som om Johannes spiller på ordets flertydighet. Mørket tok ikke imot det / Mørket forsto det ikke / Mørket fikk ikke overtak over det / Mørket overvant det ikke

v. 12 exousian - makt, myndighet, rett

Det er her Jesus som står bak retten, det er med hans myndighet at de blir Guds barn.

Eksegese

Alle evangelistene starter sitt evangelium med å trekke linjen bakover. Markus til Døperens virksomhet og Jesu dåp. Matteus og Lukas til Jesu fødsel. Johannes til skapelsen og før den. De ønsker alle å forberede sine lesere på det som kommer og hjelpe dem til å forstå at Jesus Kristus bare kan forstås som Messias, Guds Sønn og som Ordet.

Johannes er alene om å gi fortellingen om Jesus en teologisk ramme. Leseren får en nøkkel i starten av evangeliet, for å forstå resten. Det handler om Ordet som var i begynnelsen hos Gud, og gjennom hvilket alt er blitt til. Forkynnelsen om Jesus gis en enestående betydning når Ordet blev menneske og bodde blant menneskene. Forfatteren står innfor dette i beundring og han vil at også vi som lesere skal oppdage det forunderlige.

Johannes introduserer mange begreper i prologen, som han senere kommer tilbake til (Sønnen, Faderen, lyset, mørket, verden, livet, sannheten, herligheten, ikke ta imot, kjenne, ta imot, bli født). Innledningen blir en slags ouverture, der ulike tema blir antydet, for senere å bli behandlet i dramaet som utspiller seg.

Selve evangeliefortellingen begynner i v. 19 med Døperen Johannes’ vitnesbyrd i Betania, på den andre siden av Jordan.

Prologen, 1,1-18, har en indre dynamikk som gjør at mange har vurdert v. 6-8 og v.15 til å være senere tillegg, da de handler om Døperen Johannes. Samtidig har prologen en struktur som også disse versene faller naturlig inn i. Forfatteren virker å følge semitiske assosiasjonsprinsipper og antiteser i sin utarbeidelse av detaljer. Likeså har han fulgt miljøets prinsipper i helhetskomposisjonen.

Vi kan inndele teksten etter følgende modell der A svarer til A1, B til B1 osv.

A. Ordet var hos Gud, vv. 1f

B. Gjennom Ordet ble alt til, v. 3

C. Ordet var liv og lys for menneskene, vv. 4f

D. Johannes vitner om lyset, vv. 6-8

E. Lyset kom til verden, vv. 9-11

F. De som tok imot ham ble Guds barn, vv. 12f

E1. Ordet ble menneske, v. 14

D1. Johannes vitner om Ordet som finnes før ham, v. 15

C1. Ordet ga oss nåde og atter nåde, v. 16

B1. Gjennom Jesus Kristus har nåden og sannheten kommet, v. 17

A1. Den eneste Sønnen, selv gud, har tolket Gud for oss, v. 18

Ordet er et gjennomgående tema, men i de to siste versene blir det tydelig at Ordet er Jesus Kristus. Vi får en bevegelse fra Gud til Gud der det at Ordet ble menneske er vendepunktet.

Fortellingen om Visdommens opphav i Ordspr. 8,22-26 har poetiske beskrivelser som kan ha inspirert Johannes. Vi finner også lignende poesi i Kristus-hymnene i Fil. 2,4-11 og Kol. 1,15-20.

Logos-bekrepet er spennende og omfattende å gå inn i allikevel vil jeg ikke gjøre her, men henvise deg til å gå til en eller annen kommentar (se litteraturliste).

Innledningsordene i Joh. 1,1 knytter, via Septuaginta, til begynnelsen av skapelsesfortellingen i 1. Mos. 1. Samtidig tas vi med til tiden før skapelsen, inn i evigheten. Ordet var hos Gud og var til stede ved skapelsen. Visdommen, Ordspr. 8,22, finnes før verdens skapelse, men er allikevel selv en Guds skapelse, v. 23. Paulus omtolker teksten i Kol. 1,15 slik at Sønnen er ”den førstefødte, som står over alt det skapte”. Her hos Johannes får vi ikke vite hvordan selve Ordet er blitt til, i stedet understreker han at Ordet fantes hos Gud i begynnelsen. For Johannes var det antagelig ikke viktig om Ordet var vendt mot Gud eller var hos Gud og selv var Gud. Det viktige var å fortelle hva Ordet har gjort i skapelsen, ikke hvordan Ordet forholder seg til Gud i guddommen. Vi kan heller ikke si at forfatter mener å direkte identifisere Ordet med Gud, når han skriver at ”Ordet var Gud”. Grunnteksten burde i så fall ha hatt med bestemt artikkel foran Gud. I NT er man generelt tilbakeholden med å betegne Jesus som Gud, bare Johannes og til viss del forfatteren av Hebreerbrevet som mer uttalt beskriver Jesus som Gud.

”Gud sa” og det ble til. Gud skapte ved ordet. Det kan oppfattes som om ordet er enten et redskap som Gud skaper gjennom eller også som kilden til alt. Forskjellen er liten og vi kan godt la begge klinge med. Når man leser skapelsesfortellingen kan man oppfatte Guds ord på begge måter. Guds ord var kilden til skapelsen. Holder man skapelsen sammen med visdomslitteraturen, er Guds ord personifisert som et slags vesen mellom Gud og skapelsen og da er Ordet også middelet gjennom hvilket Gud skaper. Paulus taler på lignende måte om Gud i Rom. 11,36: ”Fra ham og ved ham og til ham …”. I annen del av verset blir det understreket at ingenting er blitt til uten Ordet. Altså er hele skapelsen merket av Ordet som var hos Gud.

Vers fire trekker inn begrepene liv og lys. Her tydeliggjøres hvordan livet ble til, det er det evige livet Johannes her tenker på. I hele evangeliet er livet det liv som Jesus gir. Så beskrives dette livet som menneskenes lys. I skapelsesfortellingen skimter vi det evige liv i bildet av livets tre, 1. Mos. 2,9, jfr. 1. Mos. 3,22. Med neste vers får vi motsatsparet lys – mørke, som vi også kjenner igjen i fra skapelsen, 1. Mos. 1,2f. Gjennom hele GT er dette ordparet et uttrykk for kampen mellom liv og død. For Johannes er den moralske dualismen den viktigste. Mennesket har å velge mellom lyset og mørket. Mørket verken forsto eller fikk overtak over lyset, jfr. ovenfor. Her i vers fem handler det om en kosmisk kamp mellom lys og mørke, ikke om lyset som kom til menneskene, inkarnasjonen, den kommer senere.

Nå kommer et menneske inn i fortellingen, Johannes, og han var sendt av Gud. På samme måte som Moses, 2. Mos. 3,10-15 og profetene, f.eks. Jes. 6,8, er Johannes utsendt av Gud og bærer fram hans budskap. I v. 7 får vi innblikk i hans oppdrag, han skulle vitne om lyset og målet var at alle på denne måten skulle komme til tro. Selv om vi i disse tre versene blir tatt ut av fortellingen om Ordet, så holdes vi samtidig fast i fortellingen gjennom bildespråket. Lyset følger oss gjennom disse tre versene, det er om det Johannes skal vitne og vi får også en klar melding om at han ikke er lyset. Vi må fortsatt vente på lyset, for Johannes oppgave er å peke på det.

Endelig skjer det, lyset, det sanne lyset, kommer til verden. Dette lyset er det lys som lyser for hvert menneske. Ordet som helt siden skapelsen har vært menneskenes lys, kommer nå til den verden som er blitt til ved det. Når det da sies at han kom til sitt eget kan det være hele verden, men også spesielt det utvalgte land, Israel. Helt fra v. 4 er forfatterens interesse rettet mot menneskene, ”menneskenes lys”, ”en mann sendt av Gud” og nå ”lyser for hvert menneske”. Johannes er nå over i vår verden og tenker mindre på hele kosmos. Verden, kosmos, er vår verden og ikke minst vi mennesker, slik vi i disse versene finner de to ordene verden og mennesker nærmest brukt om hverandre. Versene 10 og 11 er parallelle – menneskenes verden og ”de egne” har ikke kjent ham eller tatt imot ham. ”De egne” betegner Israel, selv om ”sitt eget” i begynnelsen av verset kan henspille på både verden generelt og Israel spesielt er det israelittene spesielt som venter på Messias. Allikevel klinger dobbeltheten her også, verden tok ikke i mot ham.

Etter modellen ovenfor blir v.12-13 prologens sentrum og det alt som er sagt om Ordet før og vil bli sagt etter har sitt naturlige midtpunkt her, i dem som tror på Ordet og kalles Guds barn. Johannes skriver i slutten av evangeliet om sitt mål med det, Joh. 20,31, at det er at folk skal komme til tro på at Jesus er Messias, Guds Sønn. Det samme retningsmerket settes her i starten. Målet er at de som tror på Jesus, Messias og Guds Sønn skal ha liv i hans navn. De er født av Gud.

Kontrasten som vi møter mellom v. 11 og v. 12 svarer til noe vi finner i hele evangeliets struktur. Første delen, 1,19 – 12,50, beskriver hvordan Jesu ord og gjerninger enten avvises eller tas imot. I det siste samtalet med disiplene, 13,1 – 17,26, får vi et tydeligere bilde av de som tar imot Jesus. Vi møter den samme kontrasten når det gjelder Døperens siste vitnesbyrd, Joh. 3,32f (se også 4. s. i advent). Evangeliet fører stadig mennesker til et valg for eller mot Jesus.

De som tok imot ham fikk rett til å ”bli Guds barn”. Hos Johannes er bare Jesus Guds Sønn og de har et helt unikt forhold. Paulus, likesom Matteus og Lukas kan også kalle alle kristen for Guds sønner, Gal. 3,25; Matt. 5,9; Luk. 20,36. Johannes bruker i stedet uttrykket Guds barn, Joh. 11,52, hvilket også Paulus gjør. Man blir Guds barn her og nå, i denne verden, ikke som i jødiske tankegang, der de døde ble Guds sønner. For å bli Guds barn må man tro på Ordets navn. Hans navn er et uttrykk Johannes bare bruker her og i 2,23 og 3,18, ellers taler han helt enkelt om å tro på ham. Hva uttrykket ”Guds barn” inneholder blir nærmere definert i v. 13. Her blir det konkret beskrevet en tilblivelse som ikke skjer gjennom en kjønnsakt, ikke gjennom blod (= sæd, sperma), ikke gjennom kjøttets vilje (seksuell lyst) og heller ikke ved manns vilje. Det er ikke en nedvurdering av kjøttets lyster, men en forklaring på barnekåret hos Gud.

I vårt siste vers får vi en tydeliggjøring av det som i vv. 9-11 ble uttrykk ved hjelp av lyset som kom til verden – Ordet ble menneske, eller rettere sagt, kjøtt (sarx). Johannes bruker samme uttrykk i v. 13 og 14, sarx, om den menneskelige natur til forskjell fra det guddommelige. Ordet som var Gud, 1,1, blir her kjøtt, menneske. Ordet tok bolig, eskynwsen som betyr å slå opp telt er brukt og det gir en fornemmelse av at dette er noe flyktig, det er for en periode.

Guds nærvær i Ordet er en forutsetning for at hans herlighet, doxa, skal komme til syne for oss. Denne herligheten har den enbårne, monogenous, Joh. 3,16.18, fra patros, far og herligheten er full av nåde og sannhet. Det uttrykker Guds kjærlighetsfulle initiativ og hans trofasthet.

Gjennom å kutte teksten der får vi med sentrum, mennesket som Guds barn, og en understrekning av at Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, siden det er den eneste delen som gjentas og utvides.

Dogmatisk analyse

Inkarnasjonen og dens mysterium hører til på denne dagen og vi kan ikke preke uten å legge vekt på det. Samtidig er ikke en utlegging av historiens ulike oppfatninger en riktig måte å tilnærme seg teksten på. Jeg vil derfor heller ikke gjøre det i denne redegjørelse. Her vil derfor en del ting bli tatt for gitt og ikke problematisert. For videre drøftinger av temaet må man gå til en dogmatisk framstilling.

Jesus fra Nasaret er sann Gud og sant menneske, Guds Sønn – ”født av Faderen fra evighet” og menneske – ”født av jomfru Maria”. Vi har å gjøre med den inkarnerte Guds Sønn, som er ett med Faderen og Den Hellige Ånd. Her kan det være på sin plass å lese igjennom trosbekjennelsene, i hvert fall Apostolicum og Nicenum, og også CA III.

Vi kan historisk tidfeste, Luk. 2,1f, og stedfeste, Matt. 2,1; Luk. 2,4, når og hvor Ordet ble menneske. Samtidig er Ordet fra evighet av, Joh. 1,1, utenfor tid og rom.

Inkarnasjonen består i at Guds Sønn har tatt på seg menneskelig natur. Vi kan godt tale om at han har to naturer, en guddommelig (Kol. 2,9; Jes. 9,6) og en menneskelig (Hebr. 2,17; 4,15; Joh. 1,14; Jes. 53,2-3) og disse har han helt og fullt, samtidig. Den eneste avgrensningen er at han, til tross for sin menneskelighet var uten synd, Hebr. 4,15; Matt. 4,1ff; 1. Pet. 2,22. Dette er et paradoks og et mysterium, som vi ikke klarer å gripe med vår forstand.

Bibelen holder fast ved paradoksale tosidige utsagn om Jesus Kristus. I sitt jordeliv har han allmakt, Joh. 13,3; Hebr. 2,8, samtidig som han har begrenset makt, Joh. 5,19-30; Luk. 22,43. Jesus har allvitenhet, Joh. 3,11-13; Matt. 12,40; 20,18f, samtidig som han har begrenset viten, Luk. 2,52; Mark. 13,32. Her på jorden er han utrustet med allestedsnærvær, Joh. 3,13; 1,49, samtidig som han har et nærvær som er begrenset til de steder hvor han ferdes.

Meddelelsen av guddomsherlighet til Jesu menneskelige natur er alltid i Faderens hånd, slik er Jesus tjener og underordnet Faderen. Selvfølgelig eier han og har guddomsherlighet som den evige Sønn, men han brukte den og åpenbarte den bare etter Faderens vilje for å tjene mennesker, Joh. 13,13f; Matt. 8,16f.

Liturgisk analyse

Til denne dagen hører jubelen og gleden sammen med takken og tilbedelsen. Guds herlighet stråler oss i møte i dag, gjennom mørket stråler lyset fram.

Hos oss er det vanlig å holde en innledning på prekestolen før høytidsverset synges. Her kan man godt velge et dikte eller salmevers, som passer til dagen og står til evangelietekstens høystemte tone. Et utdrag av Capitol av Jens Bjørneboe, et vers av Trygve Bjerkrheims sang Ikkje til sjølvhjulpne sjeler, diktet På knä av Nils Bolander kan brukes. Prekenteksten egner seg godt til å lese til svak musikk enten fra orgelet, piano eller fløyte.

Juledag er en høytidsdag og inkarnasjonens mysterium innbyr til undring og forundring. Det er ikke nødvendig å forklare bort mysteriet denne dagen, ta heller menigheten med inn i mysteriet og la dem undre seg over det store Under – Ordet ble menneske – og forundres over vår andre fødsel – å bli Guds barn.

Nicenum brukes helst som trosbekjennelse denne dagen, og i den finner vi igjen ord og uttrykk fra Johannesprologen og det kan være naturlig å knytte an til disse.

Prekendisposisjoner

Salmeforslag

Eit lite barn med frydeskrik, S97 5 – kan vurderes som alternativ til det tradisjonelle høytidsverset.

Å, kom nå med lovsang, NoS 49

Merk omkvedet: Kom, tilbe ham, Guds under: Vår Herre Jesus Krist.

Salmelister

52	52	52	59	30
33	33	49	49	59
66	66	93,1-3	29	49
05	47	47	47	47
31	31	31	31	1
68	68	46	46	46
42	42	42	42	42
03	45,1.7-8	45	44	45,1.7-8