4 søndag i advent

ADVENTSTIDEN

4. søndag i advent

2. rekkes tekster:

Jes. 40,9-11

1. Pet. 1,10-13

Joh. 3,26-30

Til dagen

Kjenn etter hvordan forventningene øker jo nærmere målet du kommer. Nå er vi snart der, om bare noen dager er det jul og forberedelsestiden er over. Med økt forventning kommer gjerne gleden når vi venter på noe godt. Glede er et stikkord denne søndagen. I dag kan vi glede oss, for Herren er nær.

Kollektbønnen er med på å vende vårt blikk framover til julens høytid, i det vi ber om å få feire denne hellige høytid i Guds kirke. Samtidig peker den på vårt eget forhold til det profetene vitner om og ikke minst det Døperen Johannes vitner om, be om nåde til å ta imot vitnesbyrdene i tro.

Dagens GT-tekst fortsetter der vi slapp forrige søndag og profeten Jesaja får fortsette å bære fram sin profeti om han som skal komme, i dag som hyrden. Jesaja taler også om budbæreren som skal rope ut gledesbudet. NT-teksten trekker linjen til 2. søndag i advent med oppfordring til å spenne belte om livet og å være våkne og beredt.

Oversettelse og tekstkritikk

v. 27 h dedomenon - uten at det er litt gitt

Perf. part. pass. av didomi understreker at alt initiativ ligger hos Gud.

v. 28 kristos - Messias

Her brukt om den salvede, Messias, ikke som egennavn.

v. 29 o filos tou numfiou - brudgommens venn

Uttrykket svarer til det hebraiske shoshevin og handler om en venn som agerer i brudgommens sted. I Judea virker det som om det har funnet to slike venner som representerte begge familiene, jfr. 1. Mack. 9,39.

cara cairei - med glede gleder seg

Uttrykket er uvanlig på gresk. Det tilsvarer den hebraiske bruken av infinitiv absolute for å emphasize verbet. Vi finner ingen andre slike konstruksjoner hos evangelisten Johannes. Derfor er det nærliggende å anta at det her dreier seg om en imitasjon av LXX, der konstruksjonen opptrer i ulike sammenhenger.

peplhrwtai - er fullendt

Her brukes det sammen med glede, cara, og denne sammenstillingen er karakteristisk for Johannes, jfr. 15,11; 16,24; 17,13.

Eksegese

Johannes forteller sin egen historie. Teksten har ingen paralleller hos noen av de andre evangelistene. Hos Johannes er dette Døperens andre og siste vitnesbyrd om Jesus. Det første er i forbindelse med at de to møtes og Jesus blir døpt. Etter dette har Jesus gjennom vinunderet i Kana og tempelrensingen i Jerusalem begynt sin gjerning og antydet hvordan han kommer til å erstatte de jødiske renselsene og selve tempelkulten. Rett før Døperens vitnesbyrd har Jesus hatt en nattlig samtale med Nikodemus, en representant for hele jødedommen. Jesus har i denne samtalen fortalt om hvilken omveltende åpenbaring han kommer med.

Dette andre vitnesbyrdet til Døperen er ikke en dublett til det først. Her kommer noe mer og det kan heller sees på som en utfylling av det første vitnesbyrdet.

Vår tekst er en del av en perikope som begynner i v. 22 og slutter i v. 30/36. Det er ulike meninger om hvorvidt avsnittet 31-36 er en forlenging av Døperens vitnesbyrd eller om det hører sammen med Jesu samtale med Nikodemus. Flyten i teksten blir ikke forstyrret slik det nå står og avsnittet følger naturlig etter 3,1-21. De første versene, v. 22-24 forteller kort om de to dåpsstedene, v. 25 er opptakten til Døperens vitnesbyrd om Jesus, v. 26-36. Mens v. 26-30 omhandler forholdet mellom Johannes og Jesus handler v. 31-32 bare om hvem Jesus er.

Vi kommer inn når Johannes’ disipler kommer tilbake til ham, etter å ha vært i strid med en jøde om renselsen. De kommer og spør sin lærer, Rabbi. Det er kun her at Johannes blir titulert Rabbi, ellers er tittelen forbehold Jesus i evangeliene. Selv om det kanskje ikke virker passende, forteller det oss noe om hvordan Johannes’ disipler så på ham. For dem var han en lærer og skulle behandles med den respekt det innebar. Vi se i Luk. 11,1 at Jesu disipler ber Jesus lære dem å be, slik Johannes har lært sine disipler. Tituleringen står også i sammenheng med disiplenes spørsmål, der det er tydelig at de reagerer på den konkurransen de nå har fått av Jesus og hans tilhengere. For Johannes’ disipler finnes tydelig bare en Rabbi. Dette må ikke trekkes for langt da helt tydelig noen av Johannes’ disipler valgte å følge Jesus, 1,37. I sitt spørsmål viser disiplene tilbake til den hendelsen som omtales i Joh. 1,28ff, der Johannes døper Jesus. På samme måte som 1,28 og 1,35 antyder, antyder også dette spørsmålet at Jesus ble på stedet en tid.

Vi aner en viss sjalusi i disiplenes spørsmål, der de viser til at ”alle går til ham”. Alle kan sees på som en overdrivelse, samtidig som det er helt klart at mange kom, og disiplene til Johannes var ikke de eneste som uttrykte seg på denne måten, jfr. det som sies i Joh. 11,48 i Rådet.

Johannes deler ikke sine disiplers engstelse eller sjalusi, det ser vi raskt av hans svar. Ingen får mer enn Gud gir, ja, alt initiativ ligger hos Gud, se ovenfor. Selv om dette er et generelt prinsipp trekker Johannes det fram her for å sette sin og Jesu tjeneste i kontrast til hverandre. Når nå så mange kommer til Jesus, må det være gitt ham av Gud og da vil ikke Johannes stille seg i veien for det. Døperen bekrefter med dette det som Jesus har sagt til Nikodemus om sitt himmelske oppdrag, 3,13ff.

Allerede i 1,20 har Johannes fortalt at hen ikke er Messias. Her sier han det igjen, det er viktig for ham å få fram at uansett hva som blir sagt så er ikke han den Messias de venter på. Det er en som skal komme etter Johannes og igjen peker han på at det skal komme en etter ham, jfr. 1,27.30, selv er han sendt i forveien for ham, Mal. 3,1; Matt.11,10 (se også 3. s. i advent). I sitt første vitnesbyrd benektet Johannes ikke bare at han var Messias, men også at han var Elia, 1,21. Det gjør han ikke her, i stedet har en språkbruk som kommer nær opp til Malaki og de synoptiske evangeliene. I motsetning til det som ble sagt i 1,21 kan Døperen sees ut å være Elia, om ikke annet så finner vi en åpning for det her, siden han ikke benekter noe han så klart benektet tidligere og ut fra måten han nå ordlegger seg.

Neste vers kan godt tas som en lignelse. Ved et bryllup gir ”forloveren” gladelig plass til brudgommen, slik er det også med Johannes. Selv om hans arbeid har vært viktig er hans jobb avsluttet og han må gi plass for brudgommen, Jesus. For Johannes er dette noe han gjør med glede. I begynnelsen av evangeliet, 1,23, oppfattet Johannes seg selv som en røst i ødemarken, nå gleder han seg over å høre brudgommens røst. Johannes peker på at den messianske tid er en gledens tid. Lignelsen kan få oss til å tenke på bryllupet i Kana der Jesus gjorde sitt første tegn. I det gamle testamentet blir Israel innimellom sett på som Guds brud (for eksempel Jes. 62,4f; Jer. 2,2; 3,20; Esek. 16,8; 23,4; Hos. 2,21). Dette kjente Johannes til og var klar over at assosiasjonene kunne gå i den retningen. Senere i NT overføres bildet til kirken, som blir Jesu brud (2. Kor. 11,2; Ef. 5,25-27.31f; Åp. 21,2; 22,17). Johannes får nå indikert at det er Jesus som er hode for det nye Israel. Han gleder seg over at hans eget oppdrag er fullført.

I vers 30 finner vi avsnittets klimaks. Måten Johannes uttrykker seg på minner om den vi finner i Matt. 11,11 og Luk. 7,28 (se til dette 3. s. i advent). Døperen ser i dette Guds vilje, dei - bør det, og den må skje. For hans disipler må dette har virket sterkt og ikke minst merkelig. For dem var han Rabbi, jfr. v.26. Vi skal ikke legge mer til dette vers enn det faktisk sier rett fram, Jesus skal vokse og Johannes skal avta. I tiden framover skal Jesus fortsette med sin forkynnelse og gjøre flere tegn og under, mens for Johannes går tiden mot slutten, han skal snart bli kastet i fengsel, 3,24.

Dogmatisk analyse

Messias

Liturgisk analyse

Tekstens klimaks for Døperen gir oss en viktig pekepinn i førjulstiden. Jesus er den som skal vokse seg stor foran våre øyne. Døperen vitner om Jesus, det skal også vi gjøre på denne siste søndagen før jul. Forrige søndag var det Jesus som vitnet om Johannes og bot og omvendelse sto sentralt, nå vender vi blikket mot Jesus Kristus, brudgommen. Gleden til brudgommens venn skal bli til vår glede i dag, slik han gledet seg over å høre brudgommens røst, skal vi finne glede i å høre Guds Sønns røst.

Prekendisposisjoner

Salmeforslag

NoS 3 – Å kom, å kom, Immanuel

NoS 21 – Herre, du Herre, skal vokse og jeg skal forringes

Salmelister