ÅPENBARINGSTIDEN

2. søndag etter Kristi åpenbaringsdag

Tilbake            Neste søndag                                                                                                                   Litteraturliste

 


2. rekkes tekster:

Jer. 17, 12-14

Åp. 22,16b-17

Joh. 4,5-26

 

Til dagen

Gjennom tekstene på denne dagen får vi se Jesu herlighet. Første rekkes evangelietekst er bryllupet i Kana, Joh. 2,1-11, der Jesus gjør vann til vin. Her blir Jesu herlighet åpenbart gjennom hans første under. Andre rekke taler om ”livets vann”, Åp. 22,17 og ”levende vann”, Jer. 17,13 og Joh. 4. Her passer det å tale om kilden med levende vann. Jesus møter oss som livgiveren. Det er viktig denne dagen at vi holder fokus på Jesus og ikke blir opptatt av kvinnen ved brønnen og hennes liv. Tekstene og plasseringen i kirkeåret peker på Jesu herlighet. La menigheten få se mer av den. Vi er kvinnen ved brønnen, vi kommer med våre skakkjørte liv i møte med Jesus, og vi trenger levende vann.

Husk at åpenbaringstiden er en tid hvor Guds herlighet skal åpenbares for oss gjennom Jesus Kristus. Se til kollektbønnen, der det bes om hjelp til å se Jesu makt og herlighet og drikke av kilden som gir evig liv. Be bønnen i forberedelsene til dagens preken og ta imot det Gud vil la deg se og drikke og gi dette videre.

Oversettelse og tekstkritikk

 v. 9 ou gar sugcrwntai Ioudaioi Samaritais - Jødene omgås nemlig ikke samaritanene.

Denne anmerkningen mangler i Sinaiticus, D og noen gammellatinske skriftvitner. Anmerkningen er på en måte overflødig. Teksten gir god mening uten den. Hos Johannes er denne typen opplysninger vanlig og den er vel bevitnet i ulike teksttradisjoner. Det er godt mulig at den er opprinnelig.

v. 11 legei autw h gunh - Kvinnen sa

Noen tekstvitner, slik som p75 og B, utelater ordet kvinnen. Det er vanskelig å avgjøre om det er gjort for å unngå unødvendige gjentagelser eller om kvinnen er tatt inn for å tydeliggjøre hvem som taler. Majoriteten av tekstvitner har med ordet kvinne og det styrker at det er opprinnelig.

 

Eksegese

Avsnittet er knyttet til de foregående kapitlene på to måter. For det første gjennom deres vanlige tema at jødedommen og GT finner sin fullendelse i Jesus og for det andre gjennom bruken av ordet ”vann”. I 2,6 er vannet en del av en rituell renselse, i 3,5 er det et element i en religiøs rite – døpt med vann og ånd. Her gir Jesus ”levende vann” til mennesker å drikke.

Nå er Jesus på vei fra Judea til Galilea, v. 3. Veien går gjennom Samaria og han kommer til byen Sykar, som er stedet for fortellingen i 4,5-42, altså både for dagens tekst og for neste søndags tekst, 4,27-42. Jesus møter en samaritansk kvinne ved Jakobs brønn og i samtalen mellom dem fordypes forståelsen for det levende vann, vv. 7-15, som Jesus, Messias og sann lærer, vv 16-26, kan gi. Så følger et kort mellomspill der Jesus taler med sine disipler, vv. 31-38, før hans arbeid fullføres gjennom at mange samaritaner kommer til tro på ham, vv. 39-42. Kvinnen har forberedt grunnen for Jesus, gjennom å fortelle for de andre i byen om den hun har møtt, vv. 27-30, jfr. vv. 39 og 43. Teksten er en enhet. Den omhandler hvordan Jesus gjennom sin åpenbaring for kvinnen og gjennom samarienes tro på ham utfører sitt himmelske oppdrag: ”Min mat er å gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans verk”, v. 34. På denne måten blir misjon et sentralt anliggende i dette møtet i Samaria.

Samtidig har denne rike teksten flere sider. Jesu samtale med den samaritanske kvinnen er oppsiktsvekkende, ikke bare er det et møte mellom en jøde og en samaritan, v 9, det er også et møte mellom en mann og en ukjent kvinne, v. 27. Selve dialogen er en studie verdt. Fra den enkle samtalen om vann til å slukke tørsten med, utvikles en dyp samtale, der det blir tydelig hvem Jesus er. Kvinnens indre blir åpnet, vi ser hennes tørst etter levende vann, utilfredshet med egen livssituasjon og til slutt hennes lengsel etter Messias. Vi møter en følsom kvinne, som er mottakelig for Jesu åpenbaring av seg selv og sitt oppdrag.

Det finnes ingen parallell til denne teksten hos synoptikerne. Lukas’ spesielle interesse for samariene og kvinner kan kanskje sammenlignes. Vi finner imidlertid noen av temaene hos synoptikerne.

De første versene i vårt avsnitt forteller om Jesu vandring til stedet for møtet med den samaritanske kvinnen. Dialogen mellom dem foregår i to deler, første del ender i kvinnens ønske om å få det levende vann, vv. 7-15. Jesus blir sett som den sanne lærer, profeten og Messias av kvinnen i den andre delen, vv. 16-26.

Byen Sykar blir vanligvis identifisert med det moderne Askar, som ligger like ved det sted som er identifisert som stedet for Jakobs brønn. Når Jesu sitter trøtt ved Jakobs brønn og ber kvinnen om vann er det flere ting å si om denne enkle innledning på samtalen. Her kan vi assosiere med GT og et par fortellinger om Moses. Ved Massa trettet folket med Moses og sa: ”Gi oss vann, så vi får drikke!”, 2. Mos. 17,2. Fortellingen ender med at Moses, etter å ha talt med Gud, slår med staven sin på klippen og vannet strømmet fram. Den andre hendelsen skjedde ved Be’er (=brønnen). Gud talte til Moses og sa: ”Kall folket sammen, så skal jeg gi dem vann!”, 4. Mos. 21,16. Paulus knytter til vannet i ørkenen i 1. Kor. 10,4, og sier at Jesus var den klippen som fulgte israelittene og ga dem vann.

Brønnen spiller en viktig rolle for jødene. Be’er tolkes som ”brønn” og ikke som et sted, både i LXX og i targumene. En brønn der vannet veller fram blir oppfattet som en gave fra Gud, brønnen kan være symbol på loven og visdommen. De brønner som nevnes i 1. Mosebok blir i en del jødiske tradisjoner lovprist, spesielt den vannrike brønnen der Jakob møtte Rakel, 1. Mos. 29,1ff.

Jesus sier at det vannet han gir er en ”Guds gave”, v. 10 og at den som tar imot og drikker det ikke blir tørst igjen, vv.13f. Den som tar imot trenger bare å ta imot en gang, for tørsten er slukket for all evighet. I så måte er Jesus større enn Jakob og hans brønn, v. 12.

Jesus taler i v. 14 om at det vannet han vil gi, skal bli en kilde med vann og evig liv i oss mennesker. Dette tydeliggjør gjenfødelsen ovenfra gjennom vann og ånd, jfr. Joh. 3,3-8. Dette billedspråk finner vi også i GT, der hyrden fører oss til vann, Salme 23,2f, der vi kan få hvile og ny kraft. Gud selv oppfattes som livets kilde, Salme 36,10, og ”kilden med levende vann”, Jer. 17,13. Profeten Jesaja sier til de frelste i Israel at de skal ”øse vann av frelsens kilder”, Jes. 12,3 (forrige søndags lesetekst) og til alle som tørster at de kan komme og få vann, Jes. 55,1.

Det nye hos Johannes er at de troende ikke bare tørster etter det levende vann, men at selve kilden nå finnes i den troendes indre som en Guds gave. Det ”levende vann” blir altså et symbol for Jesu undervisning og for Åndens virke i den troende. Sammenhengen mellom Jesus som Messias og Åndens gave kommer klart til uttrykk i Joh. 7,37-39, der Jesus igjen taler om levende vann, som skal strømme i alle som tror på ham. Johannes forklarer at Jesus taler om den Hellige Ånd.

I innledningen, vv. 1-3, til dette avsnittet blir vi minnet om den dåpen som Jesus, eller i hvert fall hans disipler utførte. I samtalen med Nikodemus, Joh. 3, var den kristne dåp underforstått og det er godt mulig at evangelisten her i kap. 4 tenker på denne dåpen. Et spesielt kjennetegn ved den er at Den Hellige Ånd gis. Etter at evangelisten i kap. 3 taler om at Ånden formidler gjenfødelse ovenfra til den troende og gjør det mulig for ham å komme inn i Guds rike, kommer nå en tydeliggjøring. Den Hellige Ånd finnes i den døpte som en kilde til evig liv.

Den andre delen av dagens avsnitt, vv. 16-26, begynner med at Jesus peker på kvinnens liv. Med en enkel oppfordring gir Jesus kvinnen mulighet til selv å fortelle hvordan hun se på sitt liv. Hun har hatt fem men menn og ser ikke på den som hun nå har som sin mann, og Jesus bekrefter dette. Kvinnen som Jesus taler med er en kvinne som lever i synd og hun vet det. Samtidig er kvinnen i denne fortellingen en representant for det samaritanske folk, på samme måte som Nikodemus i kap. 3. representerte den offisielle jødedommen. Forklaringene på kvinnens liv er flere, det er mulig at hun hadde hatt fem ektemenn som enten var døde eller hun var skilt fra og at hun ikke var gift med den hun nå levde med. Alternativt kunne hun være gift med den nåværende mannen også, men på grunn av at rabbinerne ikke godtok mer enn tre ekteskap kunne hun ikke anses å være lovlig gift med den nåværende. Det finnes også de som vil se på det hele symbolsk, at kvinnen som representant for det samaritanske folk har hatt fem menn, er da symbolisk for de fem ulike gudene de fem folkene som utgjorde samariene tilba. Den hun nå er gift med representerer da enten en falsk gud eller er jødenes Gud, som de tilber på feil måte, v. 22. Denne teorien bygger på Josefos’ tolkning, en vanskelighet ved den er at fortellingen som han bygger på taler om at samariene hadde syv guder, 2. Kong. 17,30f, selv om det var fem folk.

Uansett hvordan vi velger å tolke Johannes her, så åpnes det for at kvinnen kan se den ventede profeten og læreren i Jesus. Når hun nå ser på Jesus på den måten, så er han en som kan avgjøre hvor man skal tilbe Gud, v. 20f. Jødene og samariene tilba Gud på hvert sitt sted, Jerusalem og berget Gerissim. Jesu svar tyder på at han identifiserer seg med jødene, v. 21. Samtidig relativiserer han både den samariske og den jødiske kulten, vv. 21.23f. En ny tid skal komme da Gud Faderen skal tilbes i ånd og sannhet, for Gud er ånd, v. 24. Gud gir sin Ånd gjennom Kristus i den messianske tiden. På liknende måte kan det i 1. Joh. sies at Gud er lys og kjærlighet, 1. Joh. 1,5.4,8, på samme måte som Jesus kalles for lys, liv eller sannhet i evangeliet.

Etter Jesu åpenbaring kommer kvinnen til innsikt i hvem han er, vv. 25f. Det er helt i tråd med evangelistens utgangspunkt – troen kommer til Samaria gjennom mesteren selv. Kvinnen taler nå om Messias, ikke lenger om profeten. I Joh. 1,41 sa Andreas at han hadde funnet Messias. Tidligere i evangeliet har også Døperen Johannes sagt at han ikke er Messias, Joh. 1,19ff; 3,26ff. I stedet pekte han på Jesus. Nå er det Jesus selv som åpenbarer seg som Messias og han gjør det for en samaritansk kvinne.

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

Det kan være fristende å stoppe lenge og vel ved det faktum at Jesus taler med en samaritansk kvinne og utbrodere hennes liv. Husk hvor vi er i kirkeåret! Åpenbaringstiden er den tid på året da Guds herlighet skal åpenbares for oss gjennom Jesus Kristus. Det er mye viktigere hvem Jesus er, hvordan trer han fram for oss gjennom dagens tekster. Vi har forlatt barnet i krybben og vi har forkynt hvordan Gud ble menneske. For noen og enhver går luften litt ut av ballongen på nyåret. Vi har sett på barnet og vi skal fortsette med det. Hvem er Jesus, Guds Sønn? Det er han som skal tre fram for menighetens øyne disse søndagene og akkurat denne søndagen er det Jesu makt og herlighet som åpenbares for oss. Jesus er kilden, som det levende vann strømmer ut av og han er kilden som gir evig liv.

Misjonsaspektet trekkes gjerne fram i åpenbaringstiden og med to søndager etter hverandre der vi har tekster som handler om Jesu møte med samariene så er det fristende å tale om misjon. Misjon starter i oss selv, i menigheten. Den som har sett Guds herlighet vil formidle den videre til andre mennesker. Det er ingen motsetning, men spar det litt til neste søndag, der det er tydeligere.

Prekendisposisjoner

1. En samtale med Jesus (etter C H Martling)

-         kan begynne hvor som helst men er allikevel ikke en tilfeldighet

-         kan begynne med hva som helst men er allikevel aldri likegyldig

-         slutter rett når den får åpenbare hans herlighet

 

2. Jesus – kilden med levende vann

- kjente du Guds gave

- få levende vann

- vet du hvem han er?

 

Salmeforslag

NoS 89,1 – Ei morgenstjerne klår og fin

NoS 97 – Jesus från Nasaret går här fram

NoS 339 – Jesus Krist, du nådens kjelda

NoS 711 – Du viste oss veien til livet