ÅPENBARINGSTIDEN
3. søndag i
åpenbaringstiden
2.
rekke
Hjem 3.
søndag i åpenbaringstiden – hovedside
Joh. 4,4-26
Oversettelse og tekstkritikk
v. 9 ou gar sugcrwntai Ioudaioi Samaritais
- Jødene omgås nemlig ikke
samaritanene.
Denne anmerkningen
mangler i Sinaiticus, D og noen gammellatinske
skriftvitner. Anmerkningen er på en måte overflødig. Teksten
gir god mening uten den. Hos Johannes er denne typen opplysninger vanlig og den
er vel bevitnet i ulike teksttradisjoner. Det er godt mulig at den er
opprinnelig.
v. 11 legei autw h gunh - Kvinnen sa
Noen tekstvitner,
slik som p75 og B, utelater ordet kvinnen. Det er vanskelig å
avgjøre om det er gjort for å unngå unødvendige
gjentagelser eller om kvinnen er tatt inn for å tydeliggjøre hvem
som taler. Majoriteten av tekstvitner har med ordet kvinne og det styrker at
det er opprinnelig.
Eksegese
Avsnittet er
knyttet til de foregående kapitlene på to måter. For det
første gjennom deres vanlige tema at jødedommen og GT finner sin
fullendelse i Jesus og for det andre gjennom bruken av ordet
”vann”. I 2,6 er vannet en del av en rituell renselse, i 3,5 er det
et element i en religiøs rite – døpt med vann og ånd.
Her gir Jesus ”levende vann” til mennesker å drikke.
Nå er Jesus
på vei fra Judea til Galilea, v. 3. Veien går gjennom Samaria og
han kommer til byen Sykar, som er stedet for
fortellingen i 4,5-42, altså både for dagens tekst og for neste
søndags tekst, 4,27-42. Jesus møter en samaritansk kvinne ved
Jakobs brønn og i samtalen mellom dem fordypes forståelsen for det
levende vann, vv. 7-15, som Jesus, Messias og sann
lærer, vv 16-26, kan gi. Så følger
et kort mellomspill der Jesus taler med sine disipler, vv.
31-38, før hans arbeid fullføres gjennom at mange samaritaner
kommer til tro på ham, vv. 39-42. Kvinnen har
forberedt grunnen for Jesus, gjennom å fortelle for de andre i byen om
den hun har møtt, vv. 27-30, jfr. vv. 39 og 43. Teksten er en enhet. Den omhandler hvordan
Jesus gjennom sin åpenbaring for kvinnen og gjennom samarienes tro
på ham utfører sitt himmelske oppdrag: ”Min mat er å
gjøre det han vil som har sendt meg, og fullføre hans
verk”, v. 34. På denne måten blir misjon et sentralt
anliggende i dette møtet i Samaria.
Samtidig har denne
rike teksten flere sider. Jesu samtale med den samaritanske kvinnen er
oppsiktsvekkende, ikke bare er det et møte mellom en jøde og en
samaritan, v 9, det er også et møte mellom en mann og en ukjent
kvinne, v. 27. Selve dialogen er en studie verdt. Fra den enkle samtalen om
vann til å slukke tørsten med, utvikles en dyp samtale, der det
blir tydelig hvem Jesus er. Kvinnens indre blir åpnet, vi ser hennes
tørst etter levende vann, utilfredshet med egen livssituasjon og til
slutt hennes lengsel etter Messias. Vi møter en følsom kvinne,
som er mottakelig for Jesu åpenbaring av seg selv og sitt oppdrag.
Det finnes ingen
parallell til denne teksten hos synoptikerne. Lukas’ spesielle interesse
for samariene og kvinner kan kanskje sammenlignes. Vi finner imidlertid noen av
temaene hos synoptikerne.
De første
versene i vårt avsnitt forteller om Jesu vandring til stedet for
møtet med den samaritanske kvinnen. Dialogen mellom dem foregår i
to deler, første del ender i kvinnens ønske om å få
det levende vann, vv. 7-15. Jesus blir sett som den
sanne lærer, profeten og Messias av kvinnen i den andre delen, vv. 16-26.
Byen Sykar blir vanligvis identifisert med det moderne Askar, som ligger like ved det sted som er identifisert som
stedet for Jakobs brønn. Når Jesu sitter trøtt ved Jakobs
brønn og ber kvinnen om vann er det flere ting å si om denne enkle
innledning på samtalen. Her kan vi assosiere med GT og et par
fortellinger om Moses. Ved Massa trettet folket med
Moses og sa: ”Gi oss vann, så vi får drikke!”, 2. Mos.
17,2. Fortellingen ender med at Moses, etter å ha talt med Gud,
slår med staven sin på klippen og vannet strømmet fram. Den
andre hendelsen skjedde ved Be’er
(=brønnen). Gud talte til Moses og sa: ”Kall folket sammen,
så skal jeg gi dem vann!”, 4. Mos. 21,16. Paulus knytter til vannet
i ørkenen i 1. Kor. 10,4, og sier at Jesus var den klippen som fulgte
israelittene og ga dem vann.
Brønnen
spiller en viktig rolle for jødene. Be’er
tolkes som ”brønn” og ikke som et sted, både i LXX og
i targumene. En brønn der vannet veller fram
blir oppfattet som en gave fra Gud, brønnen kan være symbol
på loven og visdommen. De brønner som nevnes i 1. Mosebok blir i
en del jødiske tradisjoner lovprist, spesielt den vannrike
brønnen der Jakob møtte Rakel, 1. Mos. 29,1ff.
Jesus sier at det
vannet han gir er en ”Guds gave”, v. 10 og at den som tar imot og
drikker det ikke blir tørst igjen, vv.13f. Den som tar imot trenger bare
å ta imot en gang, for tørsten er slukket for all evighet. I
så måte er Jesus større enn Jakob og hans brønn, v.
12.
Jesus taler i v.
14 om at det vannet han vil gi, skal bli en kilde med vann og evig liv i oss
mennesker. Dette tydeliggjør gjenfødelsen ovenfra gjennom vann og
ånd, jfr. Joh. 3,3-8. Dette billedspråk finner vi også i GT,
der hyrden fører oss til vann, Salme 23,2f, der vi kan få hvile og
ny kraft. Gud selv oppfattes som livets kilde, Salme 36,10, og ”kilden
med levende vann”, Jer. 17,13. Profeten Jesaja sier til de frelste i
Israel at de skal ”øse vann av frelsens kilder”, Jes. 12,3
(forrige søndags lesetekst) og til alle som tørster at de kan
komme og få vann, Jes. 55,1.
Det nye hos
Johannes er at de troende ikke bare tørster etter det levende vann, men
at selve kilden nå finnes i den troendes indre som en Guds gave. Det
”levende vann” blir altså et symbol for Jesu undervisning og
for Åndens virke i den troende. Sammenhengen mellom Jesus som Messias og
Åndens gave kommer klart til uttrykk i Joh. 7,37-39, der Jesus igjen
taler om levende vann, som skal strømme i alle som tror på ham.
Johannes forklarer at Jesus taler om den Hellige Ånd.
I innledningen, vv. 1-3, til dette avsnittet blir vi minnet om den
dåpen som Jesus, eller i hvert fall hans disipler utførte. I
samtalen med Nikodemus, Joh. 3, var den kristne dåp underforstått
og det er godt mulig at evangelisten her i kap. 4
tenker på denne dåpen. Et spesielt kjennetegn ved den er at Den
Hellige Ånd gis. Etter at evangelisten i kap. 3
taler om at Ånden formidler gjenfødelse ovenfra til den troende og
gjør det mulig for ham å komme inn i Guds rike, kommer nå en
tydeliggjøring. Den Hellige Ånd finnes i den døpte som en
kilde til evig liv.
Den andre delen av
dagens avsnitt, vv. 16-26, begynner med at Jesus
peker på kvinnens liv. Med en enkel oppfordring gir Jesus kvinnen
mulighet til selv å fortelle hvordan hun se på sitt liv. Hun har
hatt fem men menn og ser ikke på den som hun nå har som sin mann,
og Jesus bekrefter dette. Kvinnen som Jesus taler med er en kvinne som lever i
synd og hun vet det. Samtidig er kvinnen i denne fortellingen en representant
for det samaritanske folk, på samme måte som Nikodemus i kap. 3. representerte den offisielle jødedommen.
Forklaringene på kvinnens liv er flere, det er mulig at hun hadde hatt
fem ektemenn som enten var døde eller hun var skilt fra og at hun ikke
var gift med den hun nå levde med. Alternativt kunne hun være gift
med den nåværende mannen også, men på grunn av at
rabbinerne ikke godtok mer enn tre ekteskap kunne hun ikke anses å
være lovlig gift med den nåværende. Det finnes også de
som vil se på det hele symbolsk, at kvinnen som representant for det
samaritanske folk har hatt fem menn, er da symbolisk
for de fem ulike gudene de fem folkene som utgjorde samariene tilba. Den hun
nå er gift med representerer da enten en falsk gud eller er
jødenes Gud, som de tilber på feil måte, v. 22. Denne
teorien bygger på Josefos’ tolkning, en
vanskelighet ved den er at fortellingen som han bygger på taler om at
samariene hadde syv guder, 2. Kong. 17,30f, selv om det var fem folk.
Uansett hvordan vi
velger å tolke Johannes her, så åpnes det for at kvinnen kan
se den ventede profeten og læreren i Jesus. Når hun nå ser
på Jesus på den måten, så er han en som kan
avgjøre hvor man skal tilbe Gud, v. 20f. Jødene og samariene
tilba Gud på hvert sitt sted, Jerusalem og berget Gerissim.
Jesu svar tyder på at han identifiserer seg med jødene, v. 21.
Samtidig relativiserer han både den samariske
og den jødiske kulten, vv. 21.23f. En ny tid
skal komme da Gud Faderen skal tilbes i ånd og sannhet, for Gud er
ånd, v. 24. Gud gir sin Ånd gjennom Kristus i den messianske tiden.
På liknende måte kan det i 1. Joh. sies at Gud er lys og
kjærlighet, 1. Joh. 1,5.4,8, på samme måte som Jesus kalles
for lys, liv eller sannhet i evangeliet.
Etter Jesu
åpenbaring kommer kvinnen til innsikt i hvem han er, vv.
25f. Det er helt i tråd med evangelistens utgangspunkt – troen
kommer til Samaria gjennom mesteren selv. Kvinnen taler nå om Messias,
ikke lenger om profeten. I Joh. 1,41 sa Andreas at han hadde funnet Messias.
Tidligere i evangeliet har også Døperen Johannes sagt at han ikke
er Messias, Joh. 1,19ff; 3,26ff. I stedet pekte han på Jesus. Nå er
det Jesus selv som åpenbarer seg som Messias og han gjør det for
en samaritansk kvinne.
Dogmatisk
analyse
Liturgisk
analyse
Det kan være
fristende å stoppe lenge og vel ved det faktum at Jesus taler med en
samaritansk kvinne og utbrodere hennes liv. Husk hvor vi er i kirkeåret!
Åpenbaringstiden er den tid på året da Guds herlighet skal
åpenbares for oss gjennom Jesus Kristus. Det er mye viktigere hvem Jesus
er, hvordan trer han fram for oss gjennom dagens tekster. Vi har forlatt barnet
i krybben og vi har forkynt hvordan Gud ble menneske. For noen og enhver
går luften litt ut av ballongen på nyåret. Vi har sett
på barnet og vi skal fortsette med det. Hvem er Jesus, Guds Sønn?
Det er han som skal tre fram for menighetens øyne disse søndagene
og akkurat denne søndagen er det Jesu makt og herlighet som
åpenbares for oss. Jesus er kilden, som det levende vann strømmer
ut av og han er kilden som gir evig liv.
Misjonsaspektet
trekkes gjerne fram i åpenbaringstiden og med to søndager etter
hverandre der vi har tekster som handler om Jesu møte med samariene
så er det fristende å tale om misjon. Misjon starter i oss selv, i
menigheten. Den som har sett Guds herlighet vil formidle den videre til andre
mennesker. Det er ingen motsetning, men spar det litt til neste søndag,
der det er tydeligere.
Prekendisposisjoner
1. En samtale med Jesus
(etter C H Martling)
-
kan begynne hvor
som helst men er allikevel ikke en tilfeldighet
-
kan begynne med
hva som helst men er allikevel aldri likegyldig
-
slutter rett
når den får åpenbare hans herlighet
2. Jesus – kilden
med levende vann
- kjente du Guds gave
- få levende vann
- vet du hvem han er?
Salmeforslag
NoS 89,1 – Ei morgenstjerne klår og fin
NoS 97 – Jesus från Nasaret går här fram
NoS 339 – Jesus Krist, du nådens kjelda
NoS 711 – Du viste oss veien til livet