ÅPENBARINGSTIDEN

Søndag før faste

Tilbake Neste søndag Askeonsdag Litteraturliste

1. rekkes tekster:

Jes. 52,13-15

1. Kor. 13,1-13

Luk. 18,31-43

Til dagen

Vi er kommet til den siste søndagen i åpenbaringstiden. Blikket vendes nå framover mot det som skal komme, fastetiden. Søndag før faste kalles fastelavnssøndag, som kommer av Fastelabend, festkveld. Tiden for den siste feiringen før fasten er inne og søndag, mandag og tirsdag er de siste dagene før fasten tar til på Askeonsdag.

Tekstene peker framover. Fra profeten Jesaja hører vi om Herrens lidende tjener, som skal møte lidelse, men også løftes og opphøyes. Epistelteksten er i dag et helt kapittel, Kjærlighetens vei fra Paulus første brev til Korint. Her handler det om at alt vi gjør blir til intet uten kjærlighet. Evangelieteksten begynner med at Jesus taler til disiplene om det som skal skje i Jerusalem i påsken, men de forstår ikke. Som bilde på dette helbreder Jesus en blind mann, som til tross for sin blindhet ser at Jesus er Davids Sønn.

Samtidig som tekstene peker så klart framover mot faste og påske er dette en dag som skal forberede fasten – ikke foregripe den. Dagen står i overgangen mellom jul og påske, mellom stall og kors.

Oversettelse og tekstkritikk

v. 38 - boaw - rope høyt

Ordet uttrykker her et rop ut fra pine eller om hjelp, og er det samme som Jesus, i følge Matteus og Markus bruker på korset. I ordet ligger en visshet om Jesu makt til å hjelpe.

Eksegese

Lukas forteller oss om Jesu ferd opp til Jerusalem fra 9,51 til 19,27. Vi nærmer oss nå slutten av denne reise, både tidsmessig og tematisk. I v. 35 stedfestes hendelsen til i nærheten av Jeriko og i v. 31 sier Jesus at de ”drar opp til Jerusalem” og taler for tredje gang om sin død og oppstandelse, jfr. 9,22.44. Dagens prekentekst består egentlig av to fortellinger, 18,31-34, der Jesus altså taler om sin død og oppstandelse og 18,35-43, der Jesus helbreder den blinde ved Jeriko. Begge tekstene har paralleller hos Markus, 10,32-34.46-52, og Matteus, 20,17-19.29-34, men de har en annen fortelling imellom, en samtale mellom Jesus, Jakob og Johannes, på bakgrunn av at de to disiplene ber om å få sitte ved Jesu høyre og venstre side i herligheten, Matt. 20,20-28; Mark. 10,35-45. Tydeligvis mener Lukas at denne fortellingen er irrelevant, da han er opptatt av Jesu vei til Jerusalem og troens betydning som middel for frelsen. I stedet har han paralleller til hendelsen i 12,50 og 22,24-27. Utelatelsen gjør at Lukas mister ordet om løsepengen i Mark. 10,45 par. Gjennom å utelate denne hendelsen oppnår Lukas en tettere sammenheng mellom disiplenes blindhet på tross av Jesu klare tale og den blinde mannens innsikt på tross av sin manglende syn. Kontrasten blir på denne måten enda tydeligere for oss som lesere.

V. 31 forandrer scene fra det foregående. Etter en lenger offentlig virksomhet tar Jesus nå disiplene til side, paralabwn, for å tale til dem alene. Jesus begynner med å fortelle at de er på vei til Jerusalem, det er første gang at byen nevnes i forbindelse med Jesu forutsigelser om sin død og oppstandelse. Derimot har han tidligere nevnt byen som stedet for lidelsen, se 9,31; 13,33f. Jerusalem er stedet for oppfyllelsen av ”det som profetene har skrevet om Menneskesønnen”. Denne henvisningen til skriftenes oppfyllelse er spesiell for Lukas her, jfr. 24,25.27. Det virker som om dette er et lukansk motiv, jfr. bruken av telew, oppfylle, i 2,39; 12,50; 22,37 og Apgj. 13,29. Det er som Menneskesønnen at Jesus oppfyller den guddommelige planen, og her, som ellers hos Lukas brukes denne tittelen for å holde sammen Jesu tjeneste, hans lidelse og hans rettferdiggjørelse. I det Jesus videre sier, vv. 32-33, viser det seg at det som er skrevet er et detaljert portrett av Jesu avvisning, hans mishandling og nedverdigelse og hans rettferdiggjørelse i oppstandelsen. Her er det hedningene som er de aktive, til forskjell fra i 9,22, der det var jødene. Det er mulig at det her en utvikling som følger av evangeliets komposisjon. Lukas har, i etterkant av 9,22, gjennom sin fortelling lagt grunnlaget for de jødiske ledernes sentrale rolle ved Jesu død. Nå er det hendingenes skyld som også skal framheves. Bakgrunnen for listen over hva som skal skje med Menneskesønnen kan vi finne i Jes. 50,6, samtidig som vi kjenner igjen motivet om Herrens lidende tjener, Jes. 53. Den avsluttende kommentaren i v. 34 er spesiell for Lukas og kan være ment å erstatte Mark. 10,32 og/eller scenen med Jakob og Johannes, som Lukas utelater. Til tross for at disiplene har begynt en reise som Jesu disipler og fulgt ham over lang tid, kjenner de fortsatt ikke til hvordan Guds plan virker. Tre ganger understrekes det i verset at de ikke forstår, ”skjønte ikke”, ”skjult for” og ”forstod ikke”. Muligens er Lukas poeng at de ikke kunne forstå hvordan disse hendelsene ville oppfylle Skriften, men det kan også handle om en form for guddommelig tilsløring av det som blir sagt, eller ganske enkelt at de ikke kunne forstå at noe slikt skulle skje med Jesus.

V. 35 begynner med en ny sceneforandring. Nå får vi stedsangivelsen, Jesus nærmer seg nå Jeriko. Tiggeren antas å være i nærheten av byporten. Markus og Matteus sier begge at Jesus møter på den blinde på vei ut av Jeriko. Forskjellen kan bero på at Lukas har lagt fortellingen om Sakkeus (særstoff) etter helbredelsen av den blinde, som et klimaks. Samtidig unngår Lukas å skille fortellingen om Sakkeus fra liknelsen som følger etter (par. Matteus, ikke Markus). Et annet løsningsforsøk er å anta at Lukas har brukt innledningen til fortellingen om Sakkeus i fortellingen om Bartimeus. Et forsøk på å unngå geografisk motsetning bygger på antagelsen at navnet Jeriko ble brukt på to forskjellige måter av evangelistene. For Markus betydde det en gammel by på bakken, mens for Lukas betydde det en større by, bygd sør for den gamle byen. Det finnes ikke noe bevis for at den gamle byen fortsatt bar navnet Jeriko eller var bebodd. Lukas utelater navnet på den blinde mannen, Bartimeus, Mark. 10,46. I tillegg til Jesus og den blinde mannen nevnes folkemengden, v. 36, mens disiplene nå har kommet helt i bakgrunnen. Folket har her en funksjon i det at den blinde mannen kan høre dem og dermed skjønner at noe skjer. Mannen spør og folket svarer, v. 37, at Jesus fra Nasaret er på vei forbi. Folket identifiserer Jesus ved å nevne hans hjemby, mens den blinde mannen i sitt rop, boaw (se ovenfor), v. 38, identifiserer Jesus med ”Davids sønn”, jfr. 1,27.32. Uttrykket er messiansk og tittelen ble brukt av kirken om Jesus og etter hvert knyttet til hans undergjerninger, jfr. Matt. 9,27; 15,22. Det kan virke som om den blinde mannen her knytter sammen det at Jesus var kjent for å gjøre under med det faktum at hans gjerning kunne bli forstått i messianske termer og dermed trekker den konklusjon at Jesus utfører sine mektige gjerninger i kraft av sin gudgitte tjeneste. Den blindes rop fører til at folket, ”de som gikk foran” reagerer, v. 39. Sannsynligvis er dette en del av de som gikk foran Jesus i følget. Dette resulterer bare i at den blinde roper enda høyere, akkurat som enken foran dommeren, Luk. 18,1-8, gir han seg ikke og lar seg ikke stoppe av at noen mener at dette er upassende. Jesus stanser opp, v. 40, og befaler, keleuw, at den blinde føres til ham. Lukas utelater dialogen mellom Jesus, folket, som fører budskapet videre, og tiggeren. Detaljene i samtalen mellom Jesus og den blinde er imidlertid bevart, v. 41-42. Selv om svaret virker innlysende spør Jesus hva den blinde mannen vil at han skal gjøre. Spørsmålet er laget for å lokke fram tro, ikke for å få informasjon egentlig. Nå tiltaler den blinde Jesus som herre, kurie, par. Matt, mens Markus har rabbouni. Jesu respons på den blindes svar er et ord som befaler handling ”bli seende”, v. 42, og ordet skjer, v. 43. Jesus sier også, v. 42 at den blindes tro har frelst ham, jfr. Luk. 7,50; 8,48; 17,19. Helbredelsen skjer gjennom guddommelig makt som svar på menneskets tro. Uten å si det direkte har den blinde gjennom sin tiltale av Jesus som Davids sønn og Herre, gjort det klart at han tror. Helbredelsen skjer umiddelbart, paracrhma, 1,64, og mannen følger Jesus. Selv om ordet her først og fremst uttrykker at mannen sluttet seg til folkemengden, kan det ikke utelukkes at det har en dypere mening og gir uttrykk for at han ble en disippel. Mannen ikke bare fulgte Jesus, men lovpriste også Gud og det samme gjorde folket som fulgte sammen med. Dette står i skarp kontrast til ledernes holdning til Jesus, Luk. 19,47f; 21,19; 22,2; 23,13ff.

Dogmatisk analyse

Vi møter Menneskesønnen i dagens tekst og det kan derfor være på sin plass å undervise litt om begrepet Menneskesønnen og dets bakgrunn i GT. I følge evangeliene er det den betegnelsen Jesus oftest bruker om seg selv, det er dessuten bare han som bruker den. I NT er tittelen bare brukt i Ap.gj. 7,56 utenfor evangeliene. Menneskesønnen er kjent fra Daniels bok i GT. Der fortelles det om ”en som var lik en menneskesønn”, Dan. 7,13f, han har del i guddommelig makt og velde.

I evangeliene finner vi tittelen brukt i tre ulike sammenhenger: (1) en himmelsk frelserskikkelse som i de siste tider skal åpenbares for å holde dom (Matt. 24,27.30.37.39; Luk. 17,24); (2) Menneskesønnen som skal forkastes, lide og dø (Matt. 17,12.22;20,18f; Joh. 3,14); (3) Menneskesønnens liv og gjerning på jorden (Matt. 9,6; 12,8; 20,28; Luk. 19,10).

 Davids Sønn - Menneskesønnen

Liturgisk analyse

La oss holde fast ved at vi er i Åpenbaringstiden og i den tiden handler det om åpenbaringen av Guds herlighet gjennom Jesus Kristus. Det er et godt utgangspunkt for søndag før faste også. Med blikket festet på Jesus Kristus, Guds Sønn, født av jomfru Maria i en stall og på Jesus Kristus, Guds Sønn, korsfestet og død på korset, kan vi stå med begge beina godt plantet på denne søndagen.

Prekendisposisjoner

Salmeforslag

NoS 42,3 – stall og krybbe, kors og død

NoS 128 – Se vi går opp til Jerusalem

Salmen begynner med de samme ord som Jesus innleder sine ord til disiplene i dagens evangelietekst.

Salmelister

128	570	331	336
	223	133	128
97	128	223	494
327	710	335	223
	124	656
	703	658
597	597	128	598