ÅPENBARINGSTIDEN

Kristi forklarelsesdag

Tilbake Neste søndag Litteraturliste

1. rekkes tekster:

2. Mos. 34,27-35

Åp. 1,9-18

Matt. 17,1-9

Til dagen

Se hovedsiden

Når teksten fra Johannes Åpenbaring i år er prekentekst, så er det den tredje prekenteksten vi har fra dette skriftet i løpet av drøye to måneder, se Siste søndag i kirkeåret og 2. søndag i advent. Dagens tekst følger rett etter forrige prekentekst fra Åpenbaringen.

Åp. 1,9-18

(Prekentekst 2005)

Oversettelse og tekstkritikk

v. 9 - upomonh - tålmodig utholdenhet; tålmodig forventning

Her går nok betydning mot forventning vel så mye som mot utholdenhet.

v. 10 - th kuriakh hmera - Herrens dag

Noen har tolket dette som en referanse til Jahve’s dag, sabbaten. Dette er første gang uttrykket dukker opp i kristen litteratur og det brukes mest sannsynlig som en teknisk term for den første dag i uka. Hvis det skulle ha referert til den eskatologisk Herrens dag ville det mest sannsynlig stått hmera kuriou, jfr. 1. Tess; 2. Pet. 3,10. h kuiakh forekommer bare en gang til i NT og det er i 1. Kor. 11,20.

v. 12 - lusniaV - lampeholder

Selv om ordet i NO78/85 normalt oversettes med lysestake eller stake, så sier oppslagsverket tydelig at det ikke er tale om en lysestake (eng. candlestick), men en lampeholder på hvilken, lamper ble plassert eller hengt opp, jfr. MRR. 5,15; Mark. 4,21: Luk. 8,16; 11,33; Åp. 1,20; 2,1.

v. 15 - calkolibanw - bronse, messing

Ordet forekommer bare to steder i litteraturen, her og i Joh. Åp. 2,18. Derfor er det svært vanskelig å bestemme med sikkerhet. Antakelig er den beste måten å forstå det på at det er en legering av gull eller fin messing eller bronse.

v. 15 pepurwmenhV - brenne

Perf. Part. pass. av purow.

Alexandrinus (A) og Ephraeimi Rescriptus (C) har denne formen, mens Sinaiticus har pepurwmenw og diverse mindre sterke kilder har pwpurwmenoi. Siden A og C er så vidt sterke i forhold til de andre tekstvitnene vi har her og de andre formene kan forklares ut fra denne er den å foretrekke, til tross for at tekstvitnene her spriker veldig og det er så pass mange tekstvitner for de to andre alternativene.

v. 16 romfaia - stort og bredt sverd

Utenfor Åpenbaringen (1,16; 2,12.16; 6,8; 19,15.21) forekommer ordet bar i Luk. 2,35 i NT. Det har tydelig vært et stort, bredt sverd, som ble brukt av barbarene.

v. 16 oyiV - ansikt

Ordet brukes bare tre ganger i NT, her, Joh. 7,24 og 11,44. I Joh. 11,44 kan det bety ansikt eller ytre utseende, slik det gjør i Joh. 7,24 (NO78/85 ”det dere ser”).

Eksegese

Hele første kapitlet regnes som prolog til skriftet. Etter en innledning, v. 1-3, med forklaring av opprinnelsen og overleveringen av Guds åpenbaring gjennom Jesus Kristus og en engel til Johannes, kommer selve åpningen av skriftet, v. 4-8. Fra v. 9 og ut kapittel 1 forteller Johannes om sitt syn av den opphøyde Kristus og oppdraget han fikk, å skrive til de sju menighetene om det han så.

Åpenbaringsboken tar form av et brev, som begynner med en vanlig hilsen i 1,4 og fortsetter helt fram til velsignelsen i 22,21. Det skiller seg fra andre brev gjennom at visjonen i 1,9-20 følges av syv stiliserte brev til bestemte menigheter i provinsen Asia, 2,1-3,22. Bortsett fra 1,1-3, er Åpenbaringen et brev og det vanlige formatet følges. Hilsenen er i seg selv uvanlig i det den etter den vanlige innledningen holder fram Kristi rolle som et troverdig vitne, førstefødt av de døde og regjerende fyrste over jordens konger. Johannes’ visjon er nærmest en innvielsesvisjon, der Johannes ser den opphøyde Kristus, og med visjonen følger en bestilling til ham om å skrive ned det han ser og sende det til de syv menighetene. Både Jesaja og Esekiel begynte sin tjeneste med en visjon av Guds herlighet, Jes. 6; Esek. 1. Johannes gjør nå noe liknende og holder seg språklig veldig nær til Daniels fortelling om en liknende episode i Dan. 10.

V. 9 inneholder en ny presentasjon av Johannes, en stedsangivelse og en begrunnelse for hvorfor han er der. Johannes presenterer seg som ”deres bror”, o adelfoV umwn. ”Bror” var en vanlig uttrykksmåte blant troende for å betegne en nær relasjon, jfr. Jesu ord om hvem som var hans familie, Luk. 8,21 og Paulus legemetanke i 1. Kor. 12. Sammen med dem har Johannes del i, sugkoinwnoV, ”trengselen og riket og håpet i Jesus”. Trengselen refererer til vanskeligheter og lidelser i hverdagen som kom av at de holdt fast ved sin kristne tro, jfr. Joh. 16,33; 2. Tim. 3,12. Dessuten inkluderer det nok den siste tiden av intens lidelse som skal foregå tusenårsrikets komme. Riket referer til den kommende periode av messiansk velsignelse. ”Håpet” i vår norske oversettelse er det greske ordet upomonh (se ovenfor), håpet eller forventningen refererer den aktive holdningen til de troende. Rekkefølgen mellom de tre er belærende, siden det nå er en tid for trengsel og riket er en framtidig velsignelse, må de troende i dag holde fast ved forventningen i Kristus. Johannes er i eksil på Patmos, en liten øy i det Egeisk hav, ca 60 km vest-sørvest for Milet. Hvorvidt øya ble brukt som en straffekoloni for lovbrytere er vanskelig å finne gode belegg for. Ut fra måten Johannes uttrykker seg på, v. 9b, og at det er en svært liten øy, virker det lite trolig at han har reist dit frivillig for å forkynne evangeliet. Det virker som om Johannes på en eller annen måte er forvist til denne øya.

I v. 10 forteller Johannes hva som skjedde en dag. Det var på ”Herrens dag”, th kuriakh hemera ( se ovenfor), oppstandelsesdagen, den første dag i uka. Ånden kom over ham, eller ”han var i Ånden”, sier Johannes. Uttrykket kan tyde på at han var i en form for åndelig opphøyelse, kanskje en form for transe. Liknende ekstatiske opplevelser finner vi at både Peter, Apgj. 10,10; 11,5, og Paulus, Apgj. 22,17; jfr. 2. Kor. 12,2-4, hadde. Etter brevene til de syv kirkene i kap. 2 og 3 er Johannes fortsatt ”i Ånden” i forbindelse med spesielle visjoner, jfr. 4,2; 17,3; 21,10. Det første Johannes beskriver er at han ”hørte en mektig røst (…) med klang som en basun”. Sammenlikningen mellom Guds røst og en basun går helt tilbake til teofanien på Sinai, 2. Mos. 19,16.19; jfr. Hebr. 12,19. I den tidlige kirken hadde den oppnådd eskatologisk betydning, Matt. 24,31; 1. Kor. 15,52; 1. Tess. 4,16. Noen har hevdet at siden Kristi røst i v. 15 sies å være ”som bruset av veldige vannmasser”, så må røsten her i v. 10 være en engels røst. Dette stemmer dårlig med at det i vv. 17-19 er Kristus som befaler Johannes å skrive og da er det naturlig å anta at det er han som taler også her i vv. 10-11. Johannes forteller så hva røsten sa, v. 11. Røsten instruerer Johannes til å skrive hva han nå skal få se. Det samme skjer hele 12 ganger gjennom hele Åpenbaringen, 1,11.19; 2,1.8.12.18; 3,1.4.14; 14,13; 19,9; 21,5. Hele boken, biblion, skal så sendes til de syv menighetene. Det finnes flere teorier rundt hvorfor akkurat disse menighetene og hvorfor akkurat syv. Det er godt mulig at det er så enkelt som at dette var syv menigheter som var dirstribusjonssentre for syv postdistrikt i det sentrale vestlige Lille-Asia. Tallet syv er samtidig et symbolsk tall, som står for fullkommenhet og det er spesielt passende for Åpenbaringen. Rekkefølgen de syv menighetene står i er rent geografisk.

Johannes vender seg mot røsten, som talte til ham, v. 12, og beskriver videre hva han så, vv. 12b-16. Det første han forteller om er at han så ”sju lysestaker av gull”. Muligens lignet de på de som ble plassert foran det aller helligste av Salomo, når han innviet templet, 1, Kong. 8,49. Hva lyseholderne symboliserer blir fortalt i v. 20. De syv lyseholderne er de syv menighetene. Midt mellom disse lyseholderne står hovedpersonen ”en som var lik en menneskesønn”, v. 13. Bakgrunnen for denne frasen er Dan. 7,13, som beskriver hvordan ”en som var lik en menneskesønn” ble ført fram for ”den gamle av dager”. Dette innebærer at han som taler ikke kan være noen annen enn den opphøyde Kristus, for i vv. 17-18 identifiserer han seg selv i termer som taler om preeksistens, død og oppstandelse. Hans var ”kledd i en fotsid kjortel og med et belte av gull om brystet”. Kledselen minner om den som prestene brukte og det greske ordet for ”fotsid kjortel”, podereV, brukes i NT bare her, mens det finnes syv ganger i LXX og refererer da til øversteprestenes klær, alle steder unntatt en gang. Beltet som prestene brukte var laget av fin tvinnet lin og brodert, 2. Mos. 39,29, mens det beltet som her beskrives er av gull. Dette, sammen med at beltet er plassert så høyt som over brystet som betegner verdigheten til en viktig person, tyder på at denne delen av beskrivelsen peker på Kristi øversteprestelige funksjon. Noen mener at Jesus i begynnelsen av Åpenbaringen blir presentert som profet, v. 1, konge, v. 5 og øversteprest, v. 13.

Beskrivelsen av den himmelske besøkeren fortsetter med å fortelle om hans hår, øyne, føtter og røst, vv. 14-15. Uttrykket ”hans hode og hår”, h de kefalh autou kai ai triceV, skulle vel helst oversettes ”hans hode, det er, hans hår”. I Dan. 7,9 beskrives håret til ”den gamle av dager” å være ”som ren ull” og klærne hans var ”hvite som snø”. Tydelig er beskrivelsen av Kristus hentet derifra. Et langt hår var verdig ære og førte tankene til visdom og verdighet, 3. Mos. 19,32; Ordspr. 16,31. Videre beskrives hans øyne ”som flammende ild”, jfr. Dan. 10,6. I brevet til Tyatira blir dette gjentatt, 2,18, så også i forbindelse med den seirende Messias’ gjenkomst, 19,12. Det uttrykker den gjennomtrengende innsikten til den som er suveren, ikke bare over de syv menighetene men over hele historien. Nedenfor den lange kappen, kom Kristi føtter, v. 15, til syne ”som bronse glødet i en ovn” (se ovenfor). NO78/85 følger her den mest vanlig aksepterte lesningen og oversettelsen (se ovenfor). De skinnende bronseliknende føttene forteller om styrke og stabilitet. Videre beskrives Kristi røst som ”bruset av veldige vannmasser” og den beskrivelsen fører tankene til den mektige lyden av et stort fossefall. Samme beskrivelse blir brukt om Guds røst i Esek. 43,2 og også om det store koret i Åp. 19,6.

I sin høyre hånd holder Kristus syv stjerner, v. 16, jfr. 2,1. Bare noen få vers lenger ut får vi forklaringen, v. 20, stjernene er ”englene for de sju menigheter”. Antallet stjerner er det samme som antallet menigheter, se ovenfor til v. 11. Det at Kristus holder alle disse stjernene i sin høyre hånd indikerer hans suverene kontroll over menighetene, men kan også innebære beskyttelse, for derifra kan ingen ta dem, jfr. Joh. 10,28. Fra Kristi munn gikk det ut ”et skarpt tveegget sverd”, pomfaia distomoV oxeia, (se ovenfor). I brevet til Pergamon advarer Kristus om at han vil komme og kjempe mot dem med ”sverdet som går ut av min munn”, 2,16, se også 2,12. I kapittel 19 tegnes Kristus med et sverd i munnen, 19,15.21, ved sin gjenkomst. Sverdet symboliserer den uimotståelige makt som hører med til den guddommelige dommen. Kristi autoritative ord må forstås i motsetning til de uærlige kravene fra keiserkulten. Nå når visjonen sitt høydepunkt, i det ansiktet til den opphøyde Kristus blir beskrevet som ”solen, når den skinner i all sin kraft”. Her er det ikke nødvendigvis tenkt på ansiktet alene, se ovenfor, men på hele det ytre. Johannes har sett noe lignende en gang før, på forklarelsens fjell, Matt. 17,2. Det er en utstråling som stråler rundt hele Kristus her.

I v. 17 får vi Johannes’ reaksjon på det han nå har sett og spesielt det aller siste, som er beskrevet. Johannes faller ned for Kristi føtter, som om han var død. Liknende reaksjoner finner vi i Jos. 5,14; Esek. 1,28; Dan. 8,17; 10,15; Matt. 17,6; Apgj. 26,14. Dette er helt tydelig en vanlig reaksjon, om enn ikke stereotypisk. Kristus legger så sin høyre hånd på Johannes og sier de for Johannes så kjente ordene ”Frykt ikke”. Det er ord som uttrykker en sterk forsikring, jfr. Dan. 10,10. Kristus fortsetter med å beskrive seg selv, v. 17b-18. Begrunnelsen for at Johannes ikke trenger å frykte ligger i nettopp dette, fordi han som taler er ”den første og den siste”. Denne tittel er i sak den samme som brukes i 1,8, ”Alfa og Omega”. I 22,13 blir begge disse titlene satt sammen med en tredje ”begynnelsen og enden”. I Jesaja 44,6 deklarer Gud ”jeg er den første, og jeg er den siste, foruten meg er det ingen Gud”. Tittelen uttrykker Guds absolutte suverenitet. Kristus utvider begrepet med ”og den levende”, basert på GT’s referanser til den levende Gud, Jos. 3,10; Sal. 42,2; 84,3 osv, og det er brukt fritt i NT, Matt. 16,16; Apgj. 14,15; Rom. 9,26 osv. Betoningen av den levende Kristus står i skarp kontrast til de døde gudene i omverdenen. Han var død, men nå lever han. Kristus har i sin eie ”nøklene til døden og dødsriket”. Dødsriket, eller Hades er i Åpenbaringen alltid kombinert med døden, jfr. 6,8; 20,13-14. Det er den greske oversettelsen av det hebraiske sheol, og står for de døde sjelenes bolig, til forskjell fra Gehenna, stedet for plager. I følge jødisk litteratur tilhørte makten over dødsrikets nøkler Gud alene. Når de nå er blitt Kristi eiendom er det et utslag av den sterke kristologien i Apokalypsen.

Her slutter prekenteksten, selv om det til avsnittet naturlig hører to vers til. Der blir oppfordringen til Johannes om å skrive ned dette og det han videre vil se gjentatt, v. 19, og så forklares hva stjernene og lysestakene står for, v. 20.

Dogmatisk analyse

Liturgisk analyse

Prekendisposisjoner

Jesu herlighet åpenbares for oss

· Gud som åpenbarer seg for vanlige mennesker. – jfr. Johannes’ selvpresentasjon i v. 9 ”deres bror”

· Det overveldende møtet med Menneskesønnen. – vv. 12-16

· Jesus er den levende Gud. – til forskjell fra andre guder, v. 18

· Vår reaksjon. – jfr. Johannes’ reaksjon, v. 17, hvordan reagerer vi?

Salmeforslag

NoS 104 – Vi skal se deg, Herre Jesus (kan ikke se at man kommer utenom med årets prekentekst)

NoS 863 – Ja, engang mine øyne skal

Salmeliste – se hovedsiden