ÅPENBARINGSTIDEN
Kristi
åpenbaringsdag
1.
rekke
Hjem Kristi åpenbaringsdag –
hovedside
Matt. 2,1-12
Oversettelse og tekstkritikk
v. 1 - magoi - vismenn
Ordet ble
opprinnelig brukt om prestekasten i de persiske fjellområdene, som
spesielt tydet drømmer. På Jesu tid ble ordet brukt i en videre
betydning om vismenn eller rådgivere ved templene og det kongelige hoff.
Her opptrer de som eksperter på astrologi. Andre steder kan ordet brukes
om magikere eller trollmenn, jfr. Apg. 13,6; 8,9. Her
har ikke ordet noen negativ klang.
v. 2 - anatolh - oppgang
Bokstavelig betyr
ordet oppgang og brukes om sol, måne og stjerner når de stiger opp
på østhimmelen. I flertall kan ordet brukes om himmelretningen øst,
se v. 1.
Eksegese
Matteus begynner
sitt evangelium med to kapitler om Jesu fødsel og barndom, eller kanskje
rettere sagt om hvem Jesus er og hvor han er fra. Kap.
1 består av ættetavlen og fortellingen om Jesu fødsel.
Kapittel 2 består av flere fortellingsenheter som er nært knyttet
til hverandre, i det de alle handler om motsetninger mellom den regjerende
konge og det nyfødte kongebarnet. Kontrasten mellom vismennenes hyllest
av Jesus og forfølgelsen av Herodes den store er stor, reaksjonene
på det nyfødte barnet varierer fra tilbedelse til
forfølgelse. Samtidig er det tydelig at geografien spiller en viktig
rolle i kapittel 2. Første del, vv. 1-12,
utspiller seg i Jerusalem og Betlehem, der motsetningen mellom stedene blir
tydelig. Betlehems rolle som Messias’ fødeby blir styrket av et
skriftsitat. Videre bekreftes flukten til Egypt, vv.
13-15, barnemordet i Betlehem, vv. 16-18 og
bosettingen i Nasaret, vv. 19-23 av tre skriftsitater
som er knyttet til stedene. Hovedspørsmålet er hvor Jesus kommer
fra og svaret som gis er at han er født i Betlehem, kalt fra Egypt og
vokst opp i Nasaret. Fortellingen om vismennene og deres positive holdning til
barnet har fått en stor plass og det tyder på at
spørsmålet om de ulike reaksjonene på barnet har vært
minst like viktig som spørsmålet om hvor barnet kom fra.
Fortellingen om
vismennene, vv. 1-12, har, liksom hele kap. 2 ingen parallell hos de andre evangelistene.
Avsnittet deler seg naturlig i to deler ut fra hvor handlingen er lagt, vv. 1-8 i Jerusalem og vv. 9-12 i
Betlehem. I den første delen er vismennene og Herodes
hovedaktøren, men også overprestene og de skriftlærde har en
viktig rolle, som formidlere av Skriften og det er de som kan fortelle om
Betlehem som Messias’ fødeby. I den andre delen fortelles det kort
om vismennenes reise til Jerusalem, hyllesten av barnet og deres hjemreise.
Matteus har ikke
noen fortelling om Jesu fødsel, på samme måte som Lukas. Han
bare helt kort konstaterer at Jesus ble født, v. 1, i Betlehem mens
Herodes den store (år 37-4 f.Kr.) var konge. Nøyaktig hvilket
år vet vi ikke, men ut fra en kombinasjon av dette og det Lukas forteller
om at Jesus var ca 30 år da han ble døpt
og at Døperen Johannes begynte sitt virke i keiser Tiberius’ 15.
år, som er år 28 e.Kr., Luk. 3,1.23, kan vi anta at Jesus ble
født omkring år 6 f.Kr. Vismennene, magoi (se
ovenfor), kom fra Østen. Ut fra det som er sagt ovenfor om magoi kan det være tenkt på Persia, eller det kan være de
arabiske ørkenområdene som grenset opp mot jødenes land,
det er tenkt på. Mest sannsynlig er det allikevel at det er tenkt
på Babylonia. Der var det en stor jødisk befolkning og disse kunne
ha gitt vismennene noe kunnskap om jødisk Messiasforventning. Dessuten
spilte astrologien en stor rolle i området. Gavene de kom med, v. 11,
forbindes gjerne med kamelkaravaner fra ørkenområdene i øst
og syd, Jes. 60,6; Sal. 72,15. Matteus virker ikke interessert i noen
nærmere bestemmelse av deres nasjonalitet, viktigere er at de er
hedninger og at de spør etter jødenes konge, v. 2. Vismennene
kommer til Jerusalem og de spør etter ”jødenes konge som
nå er født”. Dette må ha blitt oppfattet som å
referere til en rival til den sittende kongen, Herodes, for han bar tittelen ”jødenes
konge”. Denne tittel ble satt på korset som årsak til at
Jesus korsfestet, Matt. 27,11.29.37. Vismennene har sett en sammenheng mellom
en stjerne og en konges fødsel, v. 2, og derfor har de begitt seg til
Jerusalem. Denne koblingen mellom et astrologisk fenomen og en fødsel
var ikke uvanlig. Allerede i GT knyttes den lovede frelseskongens komme sammen
med en stjerne, i Bileams profeti, 4. Mos. 24,17.
Hvilket astronomisk fenomen som kan identifisere Betlehemsstjernen har mange
prøvd å finne ut av. Det har vært foreslått at det var
en supernova, en komet eller en konjunksjon av to planeter. I følge
kinesiske kilder skal en supernova, en stjerne som eksploderte og avga et
særlig intenst lys over en kort periode, ha vært synlig år
5-4 f.Kr. Halleys komet var synlig år 12 f.Kr.
Selv om det er for tidlig for den ”historiske” Betlehemsstjernen
har det vært foreslått som løsningsforsøk at den
hendelsen i ettertid er blitt koblet sammen med Jesu fødsel. I år
7 f.Kr. fant en konjunksjon av planetene Saturn og Jupiter sted, dvs. at deres
baner møttes og de ble stående ganske nær hverandre. Jupiter
ble ofte forbundet med en konge eller verdenshersker, og Saturn skal ha blitt
sett på som det syrisk-palestinske områdets stjerne. Det blir
presisert at vismennene så stjernen da den ”gikk opp”, anatolh (se ovenfor). I grunnteksten er det ikke noe grunnlag
for uttrykket ”ved morgengry”, som vi har i NO78/85. Både her
og i v. 9 understrekes det at de så stjernen ”gå opp”.
Det kan være en bevisst henspilling på
tilsvarende uttrykk i 4. Mos. 24,17, hvor Messias sammenliknes med en stjerne.
De neste to
versene, vv. 3-4, forteller om Herodes’
reaksjon. Han blir urolig når han hører om et kongebarn, som ikke
er hans eget. Herodes var kjent som en svært mistenksom mann og han
myrdet både sin hustru og flere av sine sønner, fordi at han
mistenkte dem for å kunne bli konkurrenter om kongemakten. Blant
jødene var han ikke populær, siden han selv var idumeer og fordi han kom til makten ved hjelp av romerne.
Herodes er nødt til å rådspørre ”overprestene
og folkets skriftlærde”, siden han selv ikke kjenner til
Messias’ fødested. Messias er her brukt om ”jødenes
konge” som vismennene er på jakt etter. De to begrepene kobles her
sammen og brukes om hverandre. Omtalen av to av de ledende gruppene av jøder
sammen med ”hele Jerusalems” frykt blir en antydning om den
motstand Jesus skulle komme til å møte i sitt eget folk. Matteus
antyder allerede her det som han senere kommer tilbake til i Matt. 23,37, om
Jerusalem som den by ”som slår profetene i hjel og steiner dem som
blir sendt” til dem.
Svaret på
spørsmålet gis i vv. 5-6 av overprestene
og de skriftlærde. Messias’ fødsel skal skje i Betlehem i
Judea. Dette var allment akseptert, jfr. Joh. 7,42. Sitatet i v. 6 er en
kombinasjon av Mika 5,1(2) og 2. Sam. 5,2. Første delen er fra Mika 5,1,
men avviker noe fra både den hebraiske og den greske tekst. Navnet Efrata er erstattet med forklaringen ”i Juda
land” og dette plasserer byen i kongeættens land, 1. Mos. 49,10.
Matteus setter inn et ”slett ikke” i setningen om Betlehem, der
Mika taler om at byen er den ringeste. Meningen blir på denne måten
tydeligere, fordi Matteus med sitt tillegg bare understreker det som var
meningen med Mika-teksten. På tross av at byen er den ringeste får
Betlehem æren av å være kongebyen. Resten av sitatet er en
fri omskriving av Mikateksten og den bygger på
2. Sam. 5,2. Dette gjør det tydelig at Betlehem er utvalgt fordi at den
også var Davids fødeby, 1. Sam. 16.
Etter at Herodes
har fått vite dette kaller han til seg vismennene og taler med dem i all
stillhet, fordi at han vil bruke dem for å finne barnet. Han spiller her
et dobbeltspill, som blir tydelig lenger ut i fortellingen. Her gir han
inntrykk av å ønske å hylle barnet.
På en
underfull måte blir vismennene ledet av stjernen videre helt fram til
huset i Betlehem, v. 9. Hvordan stjernen beveget seg og så ble
stående rett over et hus kan være billedlig, ikke bokstavelig
å forstå. V. 10 beskriver vismennenes følelse, de ble glade,
ja en veldig stor glede, xaran
megalhn sfodra, fylte dem.
Møtet
mellom vismennene og barnet blir beskrevet kort i v. 11. Josef nevnes ikke og
det er litt påfallende, siden han har en hovedrolle i fortellingen
både før og etter. Vel inne hos barnet faller de på kne og
hyller ham. På greske er ”hylle”, prosekunhsan, samme ord som er brukt i v. 2 og v. 8 også.
Ordet kan brukes om å ”hylle” en
høyerestående person og om å ”tilbe” en guddom.
I denne sammenhengen klinger den siste betydningen med og slik brukes
også ordet i Matt. 28,17. Både ved inngangen til og ved utgangen
fra sitt jordeliv tilbes Jesus. Vismennene kommer så fram med sine gaver.
Disse minner om Jes. 60,6, fra fortellingen om et hyllingstog
fra folkeslagene som skal komme til Sion i frelsestiden, Jes. 60,1-9.
Skildringen av idealkongen i Salme 72 er nær beslektet med denne
fortellingen. Fra disse tekstene kommer ideen om at det var tre vismenn, eller
til og med tre konger og at de kom fra Saba. Disse rike henspillingene
på Skriften forklarer for leseren at frelsestiden er kommet. Guds
herlighet åpenbares nå og folkeslagene vandrer mot lyset fra Sion,
Jes. 60,2f. Dette svarer til et viktig motiv i evangeliet og det munner ut i
befalingen om å bringe frelsesbudskapet til hedningefolkene,
28,18f.
I v. 12 blir
vismennene advart gjennom en drøm og de blir ledet til å gå
en annen vei hjem og ikke vende tilbake til Herodes, på den måten
beskytter de barnet, mot kongens planer om å ta livet av ham.
Dogmatisk
analyse
Liturgisk
analyse
Prekendisposisjoner
Den bortkomne visdommen
(etter C.H. Martling)
1.
På veien
til Jesus kan også vise menn gå seg bort
2.
Den som har
gått seg bort i sin egen visdom kan finne veien igjen
3.
Den som har
funnet Guds visdom må fortelle det til alle
Salmeforslag
NoS 98 – Kristus er verdens lys
NoS 419 – Jesus, du er den himmelveg
Salmelister
|
585 |
98 |
72 |
|
|
|
036 |
29 |
92 |
|
|
|
98 |
547 |
42,1-3 |
|
|
|
103 |
93,1-4 |
93 |
|
|
|
0103 |
638,1-3 |
634 |
|
|
|
|
|
29 |
|
|
|
479 |
86 |
86 |
|
|
|
|
|
|
|
|