ÅPENBARINGSTIDEN
2. søndag i
åpenbaringstiden
1.
rekke
Hjem 2. søndag i
åpenbaringstiden – hovedside
Matt. 3,13-17
Oversettelse og tekstkritikk
v. 15 - dikaiosunh - rettferdighet
Kan stå for
Guds rettferdige krav til mennesker og uttrykke den norm for menneskelig
livsførsel eller den lovoppfyllelse som gjør mennesker
rettferdige for Gud, Matt. 5,20; 6,1. Kan også stå for Guds
rettferdighet i betydningen Guds frelse, parallelt med ”Guds rike”,
5,6.10; 6,33. Her er begge betydningene mulige – enten Jesus vil la seg
døpe for å oppfylle Guds rettferdige krav, eller Jesus vil la seg
døpe for å oppfylle Guds løfte om frelse og rettferdighet.
Eksegese
Matteus går
fra fortellingene om Jesu barndom til fortellinger om forberedelser til Jesu
virke, 3,1-4,11. Først forteller han om Døperen Johannes, 3,1-12
og så Jesu dåp, 3,13-17, og til slutt fortellingen om Jesu
fristelse, 4,1-11. På denne måten blir fortellingen om Jesu
dåp en overgang fra Johannes til Jesus, her overleverer Johannes
stafettpinnen til Jesus. Fortellingen om Jesu dåp består av tre
deler, først en innledning, v. 13, så Døperens reaksjon, vv. 14-15 og til slutt Jesu dåps egenart, vv. 16-17. Teksten hos Matteus er svært lik Mark.
1,9-11, men dialogen mellom Døperen og Jesus, v. 14f er særstoff
for Matteus. Hos Markus og Lukas er tiltalen fra himmelrøsten til Jesus
i 2. person, mens Matteus gjengir den som en proklamasjon i 3. person. Bare
Lukas nevner Jesu bønn i forbindelse med dåpen. Hos Johannes
finner vi ingen direkte gjengivelse av Jesu dåp, men han har en klar
parallell hvor Døperen vitner om at han så Ånden komme ned
over Jesus og erklærer at han er Guds Sønn, Joh. 1,32-34.
Dåpen er innledningen til Jesu offentlige gjerning, slik det uttrykkelig
sies i Apg. 1,22 og 10,37f.
V. 13 knytter
sammen fortellingen om Jesu fødsel med den om Døperen, og gir
informasjon om hvor Jesus kom fra og hvorfor han kom til Jordan, til Johannes.
Døperen Johannes vegrer seg mot å døpe Jesus, v. 14, og vil
hindre ham, diekwluen.
Årsaken til at Døperen vil
hindre Jesus kan enten være at han allerede så ham som den syndfrie
og derfor ikke trengte en dåp for de botferdige, Matt. 3,11, eller at han
rett og slett ikke ønsket å døpe en som var større
enn ham selv og hans egen vanndåp kunne ikke måle seg med den
dåp i Ånd og ild, som ville komme, 3,11. Dialogen mellom Jesus og
Johannes i vv. 14-15 forekommer bare hos Matteus og
indikerer en form for forlegenhet hos Døperen. Jesus viser i sitt svar,
v. 15, at han så på dåpen som en del av Guds plan. Uttrykket
”må”, prepon, blir her brukt på samme måte som i andre
tekster om det som må skje ut fra Guds vilje, jfr. Matt. 16,21 par; Luk.
24,7.26; Apg. 17,3. Jesus begrunner at han må
døpes med at det må skje ”for å oppfylle all rettferdighet”.
Hos Matteus er rettferdighet, dikaiosunh, et hovedord, mens det
ikke brukes i de andre synoptiske evangeliene. Til betydningen her, se ovenfor.
I Matt. 21,32 er også de to samme tolkningene mulige, og kanskje klinger
begge betydningene bevisst med. ”All rettferdighet” står da
for Guds rette vei og plan for sitt folk og for hans nådige
frelseshandling som hans utsendinger må fullføre i lydighet. For
Jesus var det en ydmykelse å bli døpt av Johannes. Dåp og
lidelse henger sammen, Luk. 12,50; Rom. 6, for Jesus må gjennom begge,
dåpen for sin jordiske gjerning og lidelsen og døden for sin
himmelske. Jesus innleder sin gjerning gjennom å bli døpt av
Døperen Johannes og solidariserer seg på den måten med
syndere og han vil bære deres synder.
I likhet med
Markus forteller Matteus om det som skjedde etter at han ”steg opp av
vannet”, v. 16-17. Poenget med fortellingen er samhørigheten
mellom dåpen og Åndens nedstiging over Jesus. I Jesu dåp
knyttes den forutsagte Åndsdåp sammen med Johannes’
dåp. Åpningen av himmelen minner om det visjonære innblikk i
Guds verden som det fortelles om i Esek. 1,1 og Apg. 7,56. Her handler det mer om at Gud åpenbarer
seg og vil gjøre en ny gjerning på jorden, slik det skal skje i
endetiden, Åp. 19,11. Den åpne himmelen peker
også på kommunikasjonen mellom Faderen og Sønnen, jfr. Joh.
1,51. Bildet med duen som symbol på Ånden er ikke kjent fra andre
steder i skriften, men i Matt. 10,16 brukes duen som bilde på det rene
sinn. Siden Ånden ut fra GT er en særlig utrustning for profeter og
konger må Åndens komme i forbindelse med Jesu dåp ha å
gjøre med at Jesus utrustes for sin Messiasgjerning, Jes. 11,2; 42,1;
61,1; Luk. 4,18. V. 17 taler om ”en røst fra himmelen”. I GT
tales det ofte om en røst fra himmelen i forbindelse med at Gud
åpenbarer seg, 2. Mos. 19,19; 5. Mos. 5,22-27; Jes. 6,8; Dan. 4,31. Den
proklamasjon røsten kommer med om Jesus som Guds elskede Sønn er
en kombinasjon av fraser fra GT, ”min Sønn”, Sal. 2,7 (om
den davidiske konge, som adoptert sønn av
Gud), den ”elskede”, 1. Mos. 22,2 (om Isak), og ”som jeg har
behag i”, Jes. 42,1; 44,2 (om Guds tjener). I GT brukes Guds sønn
om Messias flere steder, se 2. Sam. 7,14; Sal. 2,7; 89,27f, men tittelen
betegner en stilling Messias har fått gjennom ”adopsjon”
– en særlig utrustning. Når Jesus kalles Guds Sønn i
NT handler det om det helt spesielle forholdet mellom Jesus og Gud,
Sønnen og Faderen, 11,27. Her i forbindelse med dåpen blir det
egenartede ved Jesu stilling poengtert ved at han også kalles den
”elskede”. Ordet svarer
til den ”utvalgte” i Jes. 42,1, jfr. Matt. 12,18.
Himmelrøsten kommer med en slags programerklæring for hele Jesu
gjerning. Jesus er Messias, innsatt som frelseskonge for sitt folk i samsvar
med løftene, men han går lidelsens vei.
Jesu dåp og
den kristne dåp. Gjennom å bli døpt viser Jesus at han
stiller seg solidarisk med syndere som vender om, samtidig som han anerkjenner
Døperen Johannes’ dåp. Døperens dåp er et
uttrykk for Guds vilje med sitt folk. Jesus er annerledes enn alle de andre som
lar seg døpe og hans særstilling bekreftes ved Åndens
utgytelse og ved røsten fra himmelen. Himmelrøsten proklamerer
Jesus som Guds Sønn med ord hentet fra sentrale tekster i GT. Jesu
dåp er begynnelse, innvielsen, til hans død,
stedfortredergjerningen. Her ved Jesu dåp legges grunnlaget for den
kristne dåp.
Dogmatisk
analyse
Jesus –
Frelseren; Herrens lidende tjener, Jes. 53; Guds lam, Joh. 1,29.36; 1. Pet. 1,19; Joh. Åp. 5,6;
12,11. – linken til Jesu lidelse og død, han ”som
bærer verdens synd”.
Guds Sønn;
hebr. sønn en som får sin identitet bestemt gjennom et
tilknytnings- og avhengighetsforhold; om Israels-folket, 2. Mos. 4,22; Jes.
43,6; Hos. 11,1; Preeksistens, ”Gud sendte sin Sønn”, Rom.
8,3; Gal, 4,4; kfr. Joh. 3,16; Johanneisk, Faderen og
Sønnen, Joh. 5,19ff; 1. Joh. 2,23f og andre steder. Messias = Guds Sønn, 2. Sam.
7,14; Sal. 2,7; 89,27f.
Åndens
gjerning i forbindelse med Jesu dåp, Matt. 3,11 par.
Liturgisk
analyse
Det er under
to uker siden Nyttårsdag, Jesu navnedag. Husk linjene og navnets
betydning, Herren frelser. Det er ham Døperen nå peker på og
sier: ”Se, der er Guds lam,”.
Prekendisposisjoner
Til
familiegudstjeneste se ”I morgen er det
søndag”, Laila Riksaasen Dahl.
Å gjøre oss
til ett med Guds rettferdighet (etter C.H. Martling)
1. Med sin dåp gjør seg Kristus til ett med
oss
2. Med vår dåp til Kristus blir vi til ett
med Guds rettferdighet
3. Vårt liv fra dåp til død skal
være et liv i Guds rettferdighet
Salmeforslag
NoS 121 – Her ser jeg et tålmodig lam
Salmelister
|
98 |
93,1-4 |
|
|
|
|
105 |
93,5-7 |
|
|
|
|
591 |
336 |
|
|
|
|
321,1-3 |
299 |
|
|
|
|
650 |
|
|
|
|
|
658 |
|
|
|
|
|
598 |
596 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|