JUL OG NYTTÅR
Stefanusdag / 2. juledag
2.
rekke
Hjem Stefanus / 2. juledag – hovedside
Matt. 10,16-22
Oversettelse og tekstkritikk
v. 17 - sunedria - domstol, synedriet
Uttrykket refererer
til lokale rådsforsamlinger bestående av jødiske ledere,
altså ikke Rådet i Jerusalem. Medlemmene i disse lokale
rådene hadde myndighet til å passe på ordningene i det
jødiske samfunnet.
v. 17 - sunagwgaiV autwn - deres synagoger
Synagogene var
møtestedet for jødene. Matteus markerer en distanse mellom
synagogene og de kristne, som kom etter Jesu død. Synagogene er her
stedet for bestraffelsen som ble idømt i
domstolen.
v. 18 - hgemonaV - landshøvdinger
Landshøvdingene
må her være de romerske tilsynsmennene i Judea, slike som Pilatus,
Felix og Festus.
v. 18 - basileiV - konger
Kongene det tenkes
på må være de herodianske prinsene
som Antipas, Agrippa I og Agrippa II.
Dagens tekst er
hentet fra det andre store taleavsnittet hos Matteus, Jesu utsendelsestale,
Matt. 9,35-11,1. Talen begynner med en sammenfattende skildring av Jesu virke
og folkets nød, 9,35-38, så fortelles det om at de tolv apostlene
får fullmakt av Jesus og hvem der er, 10,1-4. I talens kjerne, 10,5-15
får apostlene sitt oppdrag og instrukser for sitt virke, etter denne,
følger utsagn om de vilkår de må være forberedt
på å møte, forfølgelser, vv.
16-25 og kamp og kors, vv. 34-39. Mellom disse er det
skutt inn formaninger til frimodig og fryktløs bekjennelse, vv. 26-33. Det blir så presisert at apostlene
representerer Jesus selv overfor dem de møter, vv.
40-42, før talen avsluttes på Matteus’ karakteristiske
måte, 11,1. På samme måte som Bergprekenen er
utsendelsestalen en samling av talestoff som finnes spredt i Markus og Lukas. Hovedparallellen er Mark. 6,8-11 og Luk. 9,1-5. Lukas
forteller om utsendelsen av de 70 i 10,1-12 og den fortellingen gir nære
paralleller til Matt. 10. Til Matt. 10,17-25 finner vi paralleller hos Markus
og Lukas i den eskatologiske talen, Mark. 13,9-13; Luk. 21,12-19 og til Matt.
10,26-33 finner vi en parallell hos Lukas, 12,2-9. Karakteristisk for Matteus
er at han ikke forteller at disiplene kom tilbake fra utsendelsen og lar
på den måten talen stå med en mangelfull avslutning. I talen
overtar disiplene Jesu oppdrag og i det følgende skildres virkningen av
deres gjerning sammen med virkningen av Jesu gjerning. Deres oppdrag er ikke
avsluttet og blir i misjonsbefalingen, 28,19, fornyet og utvidet av Jesus.
Vi kommer inn i
teksten etter det innledende vers 16, det markerer overgangen fra det
foregående til det som kommer. V. 17 begynner med en oppfordring til
å ta seg i vare for menneskene og på den følger
begrunnelsen. Her forutsettes at disiplene vil møte motstand, ja til og med
rettslig forfølgelse. Instansene som nevnes i v. 17f er domstoler,
synagoger, landshøvdinger og konger (se ovenfor). Rekkefølgen for
forfølgelsen stemmer godt med det som skjer med de kristne etter Jesu
død og som vi kan lese om i Apostlenes gjerninger og Paulus’
brever. Bruken av pisking som jødisk straff kjenner vi fra 2. Mos.
25,1-3, Apg. 22,19 og 2. Kor. 11,24-25.
Forfølgelsene startet fra jødisk hold i Palestina og i
diaspora-synagogene. Sener ble de kristne stilt overfor det romerske
rettsapparatet, Apg. 17,5-9; 18,12-17; 22,22f. Matteus
beskriver en situasjon vi kjenner fra tiden etter Jesu død og ikke den
situasjon som er kjent fra den periode Jesus virket på jorden. Disiplene
skal være vitner, marturion, under disse forfølgelsene. Vitnesbyrdene
handler om at de fører Guds sak overfor jordiske rettsinstanser. Gud er
den egentlige dommer og menneskenes holdning til Jesu disipler blir til dom
over dem selv. Denne tanken om at Gud fører sak mot verden og at hans
folk er vitner, har røtter i GT, se Jes. 43,9-10. Adressaten for vitnesbyrdene
er ”dem” og folkeslagene. Hvem ”dem” er
er her tvedydig,
det kan være jødene som er i synagogene, eller
landshøvdingene og kongene, eller til folkeslagenes ledere (i motsetning
til folkeslagene generelt). Igjen åpnes horisonten og Jesus peker fram mot
en verdensvid misjon, som ikke innledes før etter hans oppstandelse.
I v. 19 beroliger
Jesus disiplene, de trenger ikke bekymre seg for hva de skal si.
Forfølgelse var en skjebne for profeter og derfor skal de som blir
forfulgt for Jesu skyld få profetens gave, Ånden, v. 20. Gud vil
sørge for de forfulgte, han vil gi dem det de skal si og hans Ånd
skal tale gjennom dem. Igjen vises det framover på tiden etter Jesu
død og oppstandelse, da skal Ånden utgytes og igjen være
virksom i Guds folk. Åndens funksjon her er å være et
rettsvitne og føre sak for de troende, Joh. 14,26; 16,7-11. ”Deres
Fars Ånd”, to
pneuma tou patroV umin, er et uttrykk som
minner om Rom. 8,14-17 og Gal. 4,4-7, hvor Ånden og barnekåret er
knyttet nært sammen. I parallellen hos Lukas, 21,15, tales det om at Gud
vil gi dem ”munn og visdom”. Lukas har en parallell til dette
løftet om Ånden i 12,11f. Der tales det om at Ånden skal
”lære dem” hva de skal si under forhøret.
I v. 21 taler
Jesus om at også i familien vil disiplene møte farer. Denne
splittelsen av familier hører med til endetiden, Mika 7,5f (siteres i
Matt. 10,35). Hatet mot disiplene vil komme fra alle, v. 22, og det må de
være forberedt på. Det gjelder å holde ut til enden, den som
gjør det skal bli frelst. Enden er ikke en slutt på
forfølgelser, men verdens ende, Matt. 24,13. Utsendelsen av disiplene
har en eskatologisk dimensjon som gjør at den vil følges av
endetidens smerte og lidelse, Matt. 24,14. Å
”bli frelst”, swqhsetai, betyr både
å bli berget ut av trengslene i endetiden, og å få komme inn
i Guds rike.
Selv om
utsendelsestalen er satt inn i en sammenheng der Jesus sender ut sine disipler,
i sin levetid, så peker hele dette avsnittet framover og utover Jesu
levetid. Gjennom Jesu ord ser vi konturene av det som skjedde med disiplene
etter Jesu død og oppstandelse og det som fortsatt skjer med kristne
rundt om i verden. Selv i dag møter mange kristne forfølgelse og
lidelse for sin tro, for Jesu navns skyld.
Dogmatisk
analyse
Liturgisk
analyse
Vi står
overfor et pedagogisk problem mange steder denne dagen. Folk forventer mer av
julens glede og vi kommer med et budskap om trengsler. Dessuten brukes dagen
veldig ulikt rundt om i landet. For noen vil det være helt uaktuelt
å bruke dagens tekster, fordi det er julens første gudstjeneste i
den kirken man er i og derfor velger man å bruke 1. juledag på
nytt. Dette er forståelig, selv om man da mister en vesentlig del av
Bibelens budskap om martyriet og etterfølgelsens pris. Andre steder, der
det har vært gudstjeneste også 1. juledag, er kanskje denne dagen
julens dåpsdag. En kirke full av dåpsmenigheten er en spesiell
utfordring i forhold til dagens særpreg, midt i julens glede.
Her blir det
viktig å prøve å få taket på sammenhengen mellom
Jesu fødsel og etterfølgelsens lidelse. Etter at vi har forkynt
budskapet om fred på jord, taler Jesus i dag om at han ikke er kommet for
å bringe fred til jorden. Det ligger en utfordring i å få tak
i sammenhengen og ikke sette de to tingene opp mot hverandre. Dagens tekst
taler om at mennesker vil gå i mot hverandre på grunn av Jesus
Kristus. Samtidig er Jesus Fredsfyrsten, jfr. Jes. 9,6.
Sende, slik som han er
sendt (etter C.H. Martling)
1 – for å
adlyde sannheten
2 – for å
lide for sannheten
3 – for å
føre til sannheten
Salmevalget denne
dagen bør preges av at vi er i juletiden, samtidig som dagen har et eget
avsnitt i salmeboken, NoS 73 – 80.
Noen julesalmer
har med seg lidelsens perspektiv:
NoS 42 – Her kommer, Jesus dine små (se v. 3)
NoS 64 – En krybbe var vuggen (se v. 3)
S97 9 – Leve
for Jesus, dø i hans navn – en russisk martyrhymne
Salmelister
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|