SÆRSKILTE DAGER I KIRKEÅRET

Sankthansaften/dag   Jonsok

Tilbake                                                                                                                                           Litteraturliste

 


T-tekster:

Luk. 1,57-66

 

 

 

Til dagen

Se hovedsiden.

 

Luk. 1,57-66

(Prekentekst 2007)

Oversettelse og tekstkritikk

 

 

Eksegese

Etter et forord til Teofilus, Luk. 1,1-4, begynner Lukas sin fortelling om Jesus og hans liv, med å fortelle om Jesu fødsel og barndom, Luk. 1,5-2,52. Først kommer to forutsigelser, den om Johannes’ fødsel, Luk. 1,5-25, og så den om Jesu fødsel, Luk.1,26-38. Deretter forteller Lukas om møtet mellom de to mødre, Maria besøker Elisabet, Luk. 1,39-56. Lukas har med fortellingene om de to fødslene, Luk. 1,57-80 og 2,1-20, og om hvordan Jesus ble omskåret i templet, Luk. 2,21-40. En eneste fortelling fra Jesu barndom er tatt med, Luk. 2,41-52. I fortellingen om Johannes’ fødsel, vv. 57-80, plukker Lukas opp flere ting fra forutsigelsen, vv. 5-25. Fødselsfortellingen begynner med selve fødselen, v. 57f, og fortsetter så med omskjærelsen og navngivingen, vv. 59-66. Deretter følger Sakarias lovsang, vv. 67-79 og til slutt en kort notis om oppveksten, v. 80.

V. 57 plukker opp igjen tråden fra v. 25, nå har tiden kommet. Lukas bruker akkurat samme ord for å fortelle om løftet om en sønn, v 13 - gennhsei uion, og oppfyllelsen av løftet, v. 57 - egennhsen uion. I begynnelsen av verset omtales det som ”Elisabets barn” (brefoV). Lukas lar på den måten engelen Gabriels ord bli oppfylt litt etter litt. Det er først når barnet er født at det er klart at det faktisk er en sønn! Engelen Gabriel har også lovet en stor glede knyttet til barnets fødsel, v. 14 og slik blir det, v. 58. Gleden er her knyttet til at Guds hånd er nærværende. Elisabet var en gammel kvinne, v. 18, og det er ekstraordinært at hun i det hele tatt blir gravid og føder et barn. Samtidig er hennes vanære tatt bort, jfr. v. 25. Johannes var Elisabets førstefødte og gleden er derfor stor.

Den åttende dagen kommer naboer og slektninger for å være med på omskjærelsen, v. 59. De vil også ha en aktiv rolle når det gjelder navngiving av gutten, jfr. Rut 4,17, og mener at han bør hete Sakarja etter faren. Elisabet protesterer på dette, v. 60, og sier at han skal hete Johannes, jfr. v. 13. Lukas forteller ikke noe sted at Elisabet visste at dette var navnet engelen Gabriel hadde fortalt Sakarja at barnet skulle ha. Når hun nå gir barnet dette navnet, kan det bero på at Sakarja har fått fortalt henne om besøket av engelen, til tross for at han er stum, og Lukas ikke forteller noe om det, eller engelen har talt også til henne (uten at vi får vite det), eller hun vet det ganske enkelt ikke, men velger et navn som hun synes passer, jfr. 1. Mos. 30,6.8.13.18.20.24. Johannes betyr ”Gud er nådig” og det har Elisabet virkelig opplevd. Naboer og slektninger protesterer, v. 61, fordi at dette er et navn som ikke finnes i slekten fra før.

Først her møter vi Sakarja, i det de gjør tegn til ham, v. 62, for å påkalle hans oppmerksomhet og få vite hva han mente at barnet skulle hete. Sakarja kan fortsatt ikke tale, v. 63, jfr. v. 20. Uttrykksmåten i v. 62 kan tyde på at Sakarja er både stum og døv, jfr. v. 20, ofte ble ”stum” brukt om begge deler. Her virker det som om de er nødt til å påkalle hans oppmerksomhet på annen måte enn med bruk av stemmene sine. Sakarja har vært ute av fortellingen helt siden v. 23, sannsynligvis på grunn av sin manglende tro på engelens budskap. Nå kommer han igjen på banen og får en tavle og skriver ned barnets navn, v. 63. Barnet heter Johannes, jfr. v. 13, og folket forundres over denne enstemmigheten fra foreldrene om dette navnet som virker tatt ut av løse luften.

Samtidig skjer noe enda mer forunderlig i det at Sakarja får talens bruk tilbake, v. 64, og han begynner å prise Gud. I det at Sakarja bekrefter at barnets navn er Johannes blir han løst fra straffen, for nå viser han at han tror engelens ord og gjør etter dem. Forundringen blant dem som var samlet lot ikke vente på seg, de ble grepet av ærefrykt, v. 65, og ryktet om det som nå skjedde spredte seg raskt rundt omkring. Ærefrykt er en karakteristisk reaksjon på det mirakuløse hos Lukas, jfr. 1,12; 5,26; Apg. 19,17.

V. 66 stiller spørsmål om hva framtiden vil bringe for dette barnet. Gud er aktiv og vil lede ham gjennom livet.

 

 

Dogmatisk analyse

 

Liturgisk analyse

 

Prekendisposisjoner

Herrens hånd er med oss (etter C.H. Martling)

1.     Vi ser det i skapelsens under

2.     Vi hører det i frelsens ord

3.     Vi vet det i helliggjørelsens liv

 

Salmeforslag

 

 

Salmelister: