4. søndag etter påske

PÅSKETIDEN

4. søndag etter påske

1. rekkes tekster:

Esek. 26,26-28

Jak. 1,17-21

Joh. 16,5-15

Til dagen

Tekstene denne dagen spriker og det er vanskelig å finne et felles tema. Flere av tekstene handler om Åndens komme, så Esekiel og Johannes, i første rekkes tekster. Vi er på vei mot pinse og i denne tiden vandret den oppstandne Jesus Kristus sammen med disiplene og møtte dem igjen og igjen. Deres tro ble stadig sterkere. Vi kan tale om Oppstandelsestro undervisi, jfr. Kopperud.

I Joh. 16 gir Jesus oss et indirekte bilde av seg selv gjennom sine ord om talsmannen, sannhetens Ånd. Epistelteksten fra Jakob taler om at all god gave kommer ovenfra. Fra Esekiel lyder Guds stemme og taler om å gi mennesker et nytt hjerte og en ny ånd.

Oversettelse og tekstkritikk

Eksegese

Kapittel 16 (vv. 4b-33) er tredje del av Jesu avskjedstale, Joh. 13,31-17,26. Denne tredje delen tar opp spørsmålsstillinger som allerede er blitt behandlet i kap. 14, men gir også nye opplysninger. Hjelperen får en funksjon i forhold til verden som han ikke hadde i kap. 14. Den korte tiden som nevnes i 14,19 blir i 16,16 til to ulike tidsperioder. I kap. 16 oppmuntrer Jesus disiplene slik at de ikke skal bli motløse i møte med verden og slik blir denne delen av avskjedstalen en trøstetale. Først tas spørsmålet fra Joh. 14,1-12 opp igjen, vv. 4b-11, deretter kommer en oppmuntring, vv. 12-15 lik den i Joh. 14,25f. I vv. 16-24 får vi en utførlig redegjørelse for den korte tid som så vidt ble nevnt i Joh. 14,18-21. Siste delen, vv. 25-33, avgrenses gjennom formelen ”dette har jeg sagt dere” i v. 25 og 33, og gir en tydelig avslutning.

V. 5 innleder en ny tale og er en retorisk forbindelse med det egentlige spørsmålet i v. 6. Johannes bruker her eksakt samme formulering som i Joh. 7,33, ”går til ham som har sendt meg”. I Joh. 16,10.17 er ”ham som har sendt meg” erstattet av ”Faderen”. I v. 6 kommer det egentlige spørsmålet om at Jesu tal om sin bortgang har fylt disiplenes hjerter med sorg. Sorgen, luph, brukes her som subjekt og blir på den måten nærmest personifisert. Ordet er særegent for kap. 16 og forekommer tre ganger til i kapitlet, i vv. 20-22. Samme sak uttrykkes i Joh. 14,1 med verbet angst. Dette tyder på at hovedmotivet med denne nye talen er å trøste disiplene, slik at deres sorg kan forvandles til glede.

Jesus forklarer så hvorfor det er best for dem at han går bort, v. 7. Han påpeker at han sier sannheten og bruker her samme talemåte som han gjorde i diskusjonen med jødene i Joh. 8,40.45f, der det handlet om den sannheten som Jesus har fra Gud. Antageligvis betyr uttrykket også her at Jesus åpenbarer en sannhet, når han nå taler om sin bortgang. Talsmannen, o paraklhtoV, forekommer i fem logier, Joh. 14,16f; 14,26; 15,26f; 16,7-11; 16,13-15 (ordet brukes ikke her, men det handler åpenbart om samme skikkelse). Ordet brukes i profan gresk om den som har blitt kalt til hjelp, spesielt ved en domsstol. På hebraisk og arameisk overtok man det greske orde i betydningen forsvarer innfor Gud. Hos Johannes forutsettes det at ordet er kjent, men ved hjelp av tillegget ”sannhetens ånd” blir det tydeliggjort. Den johanneiske menigheten har her tatt over et ord som den har fylt med et nytt innhold – talsmannen kommer i Jesus sted, som en trøster, en talsmann og et vitne. Jesus understreker at han må gå bort for at talsmannen skal komme, jfr. Joh. 7,39; 14,15-17; 15,26f. Talsmannens oppgave er å ”gå i rette med verden og vise den hva som er synd, rett og dom”, v. 8. Det greske verbet vise, elengxw, finner vi tre ganger hos Johannes, i 3,20 og 8,46. I 8,46 betyr det ”overbevise” og i 3,20 ”opplyse”, ”avsløre”. Her er det dem mer allmenne betydningen i 3,20 som passer best. Rettferdighet, dikaisunh, er et viktig ord hos Paulus, men Johannes bruker det vare her og i v. 10. Det er tydelig at Jesu rettferdighet settes opp mot verdens synd, jfr. 1. Joh. 2,29; 3,7.10. Ordet dom må ha en negativ betydning av fordømmelse, jfr. v. 11.

I v. 9 beskrives synden. Den er at de ikke tror på Jesus. Uttrykket ”ikke tror” står på gresk i presens og uttrykker en fortsatt vegring til å tro.

I v. 10 beskrives rettferdigheten å være at Jesus går til Faderen og da kommer talsmannen, jfr. v. 7, og slik kan verden se at hans sak har vært rettferdig.

I v. 11 beskrives dommen. Det er ”denne verdens fyrste” som er dømt. Gjennom Jesu død er Satans makt i prinsippet brutt, i hvert fall for de troende, jfr. 1. Joh. 2,13; Hebr. 2,14. Dette forhindrer ikke at den Onde fortsetter å utøve sin innflytelse på verden, 1. Joh. 5,19; Ef. 2,2; 6,12.

V. 12 innledes med ordene ”Ennå har jeg mye å si dere …” og avgrenser på den måten de følgende versene fra det foregående. Talsmannen har tidligere, vv. 4b-11, opptrådt som anklager og dommer innfor verden. Nå, i vv. 13-15, tales det om hans forhold til disiplene og til den framtidige menigheten. I det femte ”paraklet-ordet” forekommer ikke selve uttrykket ”paraklet” i grunnteksten. I stedet står det ”sannhetens Ånd”, jfr. Joh. 14,17; 15,26. I v. 13 vises på hvilen måte Ånden forholder seg til sannheten. Ånden gis når Jesus forherliges ved oppstandelsen, se Joh. 7,39, mens Ånden i sin tur skal forherlige Jesus i verden, v. 14. I ordene ”alt det Faderen har, er mitt”, v. 15, kommer enheten mellom Faderen og Sønnen til uttrykk på en ny måte. Her foregripes det som fullføres i Jesu bønn i kap. 17; ”alt mitt er ditt og det som ditt, er mitt”, 17,10. Den sannhet som Jesus identifiserer seg med er den som kommer fra Faderen. Ånden veileder disiplene på samme måte som Guds visdom gjør det med den fromme og rettferdige i Visdommens bok, Vis. 9,11; 10,10. Salmisten taler om å bli ledet i Guds sannhet, Salme 25,4f. Ånden skal gjøre Jesu verk levende hos disiplene, når han har blitt forherliget hos Faderen.

Dogmatisk analyse

Liturgisk analyse

Prekendisposisjoner

Salmeforslag

NoS 572 – Dette er dagen som Herren har gjort

Salmelister

591	572	870
415	622
714	223	349
214,1-3	423	871
	214,1-3
765,1-4	195	763
	716