1. søndag i faste

FASTETIDEN

1. søndag i faste

1. rekkes tekster:

1. Mos. 2,8-9 og 3,1-19

Hebr. 4,14-16

Matt. 4,1-11

Til dagen

Fastetiden begynner med askeonsdag. Første søndag i faste er hovedtema kampen mot fristelsene eller fristeren. Fra gammelt av hadde dagen navnet Invocavit, etter den gamle inngangssangen fra Sal. 91,15-16 ”Han kaller (på meg)”.

Evangelietekst er fortellingen om hvordan Jesus blir fristet rett etter sin dåp, Matt. 4,1-11. Det er Jesus som kjemper mot djevelens angrep. Teksten fra GT er syndefallsfortellingen, med fokus på menneskets fall i Eden. Epistelteksten er hentet fra brevet til hebreerne og handler om øverstepresten Jesus, som er prøvet i alt. Det gir oss frimodighet til å komme fram for ham og finne nåde.

Fastetid betyr bruk av litaniet som forbønn. Husk at det også da er mulig å ta med spesielle bønneemner i forbindelse med den avsluttende delen.

Oversettelse og tekstkritikk

v. 1 - peirasqhnai, peirazw - friste, prøve, settes på prøve

NO78/85 oversetter her med ”fristes” og i v. 7 oversettes tilsvarende ord, ekpeirazw, med ”sette på prøve”. Ordet kan oversettes med enten ”fristes” eller ”settes på prøve”. I GT brukes det både om at Gud stiller mennesker på prøve, 1. Mos. 33,2; 5. Mos. 8,2, men kan også brukes om det motsatte, at mennesker setter Guds på prøve, jfr. v. 7 her. Her i v. 1 kan det være mer treffende å oversette likt som i v. 7, ”settes på prøve”, for på den måten kommer parallellen med Israel i ørkenen bedre fram.

v. 1 diaboloV - djevel, satan

Synonymt med det hebraiske satan. Betyr anklager eller motstander.

Eksegese

Matteus går fra fortellingene om Jesu barndom til fortellinger om forberedelser til Jesu virke, 3,1-4,11. Først forteller han om Døperen Johannes, 3,1-12 og så Jesu dåp, 3,13-17, og til slutt fortellingen om Jesu fristelse, 4,1-11. Etter å ha mottatt Ånden i dåpen og blitt erklært som Guds Sønn ble Jesus ledet av Åndet ut i ødemarken. Her handler det om Jesus og djevelen. Markus har bare en kort notis om at Jesus ble fristet i ørkenen, Mark. 1,12-13, mens Lukas har en fortelling som er svært lik Matteus’, Luk. 4,1-13. Avsnittet har en klar indre disposisjon, med innledning, vv. 1-2, 1. fristelse, vv. 3-4, 2. fristelse, vv. 5-7, 3. fristelse, vv. 8-10 og avslutning, v. 11. De tre fristelsene er en dialog mellom Jesus og djevelen og den er bygget om omkring bibelsitater. Jesu svar er sitater hentet fra en avgrenset del av GT, 5. Mos. 6,13; 6,16 og 8,3. I denne delen handler det om hvordan Israel ”settes på prøve” i ørkenen, 5. Mos. 8,2. Jesu fristelse settes opp mot prøvelsen av Israel under ørkenvandringen. I motsetning til Israelsfolket så består Jesus prøven og bevarer sin identitet som Guds sønn og sin lydighet mot Gud alene. Vi finner her en klar antydning om at Jesus er det sanne Israel. Beretningen om Jesu fristelse kan ha vært brukt i urkristen dåpsundervisning, jfr. Hebr. 2,18; 4,15, i den hensikt å oppmuntre dåpskandidatene til å motstå fristelsene etter Jesu forbilde.

Etter å ha blitt døpt i Jordan av Døperen Johannes, føres Jesus ut i ødemarken av Ånden, v. 1. Noen nærmere bestemmelse av denne ødemarken får vi ikke, så om det er i samme område som Døperen holdt til i, øst for Jordan, eller et annet sted vet vi ikke. Det viktige her er imidlertid ikke eksakt geografisk sted, men ødemarken som bibelsk motiv, det var stedet der Israel ble prøvd, 5. Mos. 8,2. Årsaken til at Jesus føres ut i ødemarken er for å ”settes på prøve” (se ovenfor). Den som skal prøve Jesus er djevelen, diaboloV. En forutsetning for den første fristelsen er Jesu lange faste og den påfølgende sulten, v. 2. Fasten pågikk i 40 dager og netter. Vanligvis hørte bønn og meditasjon sammen med fasten. De 40 dagene og nettene tilsvarer den tid Moses ventet på Sinaiåpenbaringen og Elias’ reisetid til Horeb, Guds fjell, 2. Mos. 24,18; 34,28; 1. Kong. 19,8. Tallet er også det samme som det antall år Israel ble testet, 5. Mos. 8,2.

Den første fristelsen er knyttet til at Jesus er sulten, v. 3, og at han som Guds Sønn har makt til å gjøre under. Djevelen kalles her fristeren, o peirazwn, og på den måten peker Matteus igjen tydelig på at Jesus var kommet til ødemarken for å fristes, settes på prøve. ”Er du Guds Sønn”, innleder fristeren den første fristelsen med og han bruker samme frase som innledning på den andre fristelsen. Samtidig uttrykker det innholdet i alle tre prøvene, som prøver å finne ut av hvilken ”Guds Sønn” Jesus er. Her blir Jesus bedt om å gjøre steiner om til brød for å bevise at han er Guds Sønn. Jesus metter senere 5000 i ørkenen, Matt. 14,13-21, sml. Joh. 6,14f, så det er tydelig at Jesus har makt til å gjøre et slikt under, som likner på mannaunderet i ørkenen. Jesus svarer, v. 4, med et skriftsitat fra 5. Mos. 8,3, som gjelder alle mennesker, ”mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som går ut av Guds munn”. Ut av sammenhengen i 5. Mos. 8,2-5 ser vi at dette er den lærdom Israel skal trekke av manna-underet. Gud har omsorg for sitt folk, ikke minst når nøden er stor og lydigheten mot Gud settes på prøve. Jesus bevarer her tilliten og lydigheten til Gud, i en situasjon som svarer til den at Israel ”murret” i ørkenen, 2. Mos. 16,2f. På den måten viser han at han er Guds Sønn.

Djevelen tar nå med seg Jesus, v. 5, til ”den hellige by”. Lukas kaller byen ved dens navn, Jerusalem og bytter plass på Matteus’ andre og tredje test, Luk. 4,9ff. Jesus blir tatt med til ”det ytterste hjørne av tempelmuren”. Opprinnelig betyr det greske uttrykket, pterugion, vinge og kan brukes om en kant eller et utspring på en bygning. Vi vet ikke nærmere hvilket punkt på bygningen det her er tenkt på. Djevelen siterer nå fra Skriften, v. 6, etter å ha oppfordret Jesus til å hoppe ut for kanten. Sitatet er hentet fra Salme 91,11f, en tillitssalme som uttrykker Guds omsorg for alle som tar sin tilflukt i ham. Gud har englevakt og på grunn av det frister djevelen Jesus med å hoppe, for å bevise at Gud er med ham. Jesus svarer igjen med et sitat fra 5. Mos. 6,16 og viser til at vi ikke skal sette Gud på prøve. Teksten i 5. Mosebok viser til at Israel satte Gud på prøve ved Massa, hvor folket ”murret” mot Moses og ville ha vann, jfr. 2. Mos. 17,1-7. Igjen er det spørsmålet om tro og tillit til Gud alene som er framme.

For den tredje fristelsen tar djevelen med seg Jesus opp på et høyt fjell, v. 8, slik at han kan se alle verdens riker og all herlighet. Det er ingen antydninger til hvilket fjell det dreier seg om her. Bildet kan være influert av beskrivelsen av hvordan Moses fikk se ut over det Hellige land fra Pisga-fjellet, 5. Mos. 3,27, og på toppen Nebo, 5. Mos. 34,1-4. Djevelen kommer med sin tredje fristelse, v. 9, og inviterer Jesus til å bli herre over alle verdens riker, mot at han tilber djevelen. Henvisningen til Jesus som Guds Sønn mangler her, men tanken ligger også bak her, at det er fordi han sies å være Guds Sønn at Djevelen her tester ham. I Bibelen er det Antikrist som får sin makt fra Djevelen, jfr. 2. Tess. 2,9; Åp. 13,2-7. Det herredømme som Messias skal få skal han få av Guds hånd, Sal. 2,8; Dan. 7,14; Matt. 28,18 og han må derfor vente på Guds time. Jesus avviser Djevelen med å befale ham å gå bort fra seg, en vending vi også finner i 16,23, der det er sies til Peter, som nettopp har uttrykt at Jesus ikke må gå lidelsesveien til Jerusalem. Lukas mangler denne vendingen og dette tyder på at Matteus her ser en sammenheng mellom de to hendelsene, at det er to liknende fristelser Jesus står overfor i begge disse sammenhengene. Fristelsen ligger i å ta politisk makt umiddelbart og oppfylle jødenes forventning om en nasjonal Messias, i stedet for å følge Guds vei og la seg utlevere for å korsfestes. Igjen bruker Jesus et sitat fra Skriften, denne gang fra 5. Mos. 6,13, som advarer Israel mot avgudsdyrkelse når de kommer inn i det lovede land. Ved å nevne Djevelen ved navn, Satan, så viser Jesus at han har avslørt ham. Ved å holde fast ved lydigheten mot Gud har Jesus vist hvem han selv er, Guds Sønn. Han har makt til å gjøre under og er bestemt til verdensherredømme, men det skal skje etter Guds vilje, på den måte Gud har bestemt.

Til slutt konstateres at Jesus har bestått prøven, v. 11. Djevelen er slått og går sin vei. Nå kommer englene og tjener Jesus. Ordet for å tjene, diakonew, brukes ofte om å ”varte opp” og innebærer at Jesus nå fikk mat. Gjennom å stole på Guds hjelp får Jesus nå det han trenger fra Guds egne sendebud. Djevelen forlot ikke Jesus for godt, det ser vi i Matt. 16,22 og Lukas antyder det allerede i denne sammenhengen gjennom å si at Djevelen forlot ham ”for en tid”. Kampen fortsetter.

Dogmatisk analyse

Guds Sønn

Liturgisk analyse

Pasjonen, eller Jesu lidelse, og kampen, den kristnes kamp, er de to motivene som går igjen i hele fastetiden. Pasjonen blir tatt opp spesielt mot slutten, den siste uka før påske, mens kampmotivet er tydelig framme hele tiden. Kampen hører sammen med seier, slik Jesu kamp hører sammen med seier. Med dagens evangelietekst ser vi konturene av begge motivene. Jesus taler om sin lidelse og Peter står midt i den kristnes kamp.

En mulighet denne dagen er å si litt om fastens hovedmotiv, peke på Jesu lidelse og vår kamp. Samtidig er det viktig å ikke ta påsken på forskudd. Fasten er en forberedelsestid.

Prekendisposisjoner

Fristerens lumske listighet (etter C.H. Martling)

1. Fristeren er listig nok til å vente på sin tid

2. Fristeren er lumsk nok til å vrenge på Guds ord

3. Listen og lumskheten skal møtes med Guds ord

Salmeforslag

NoS 128 – Se vi går opp til Jerusalem – en salme som mange lar gå igjen i hele fastetiden

Salmelister

331	128
943	330
487	208,1-4
348	113
	951

306
(familieg.tj.)	295