1 søndag i advent

ADVENTSTIDEN

1. søndag i advent

1. rekkes tekster:

Jes. 62,10-12

Rom. 13,11-14

Matt. 21,1-9

Til dagen

Velkommen til første dag i et nytt kirkeår! Dette er kirkens nyttårsdag. Nå begynner forberedelsestiden til jul. I adventstiden venter vi på Kongen. Advent kommer av det latinske adventus, som betyr komme, ankomst. Vi venter på Ham som kom til verden og tok bolig i blant oss. Profetiene om Messias i Det gamle testamentet og fortellingene om Døperen Johannes varsler om Ham som skal komme. Vi venter på Ham som skal komme på den siste dag. Adventstiden varsler Jesu gjenkomst. Den fiolette botsfargen minner oss om at adventstid er fastetid. Til tross for botskarakteren er adventstiden preget av glad forventning til det som skal skje.

1. søndag i advent er en kongesøndag og første rekkes evangelietekst forteller om Jesu inntog i Jerusalem. Det er en konge som rider inn i byen, men det er en annerledes konge, som rir på et esel. Teksten fra Jesaja handler om frelsen som kommer til folket, og i brevet til romerne taler Paulus om frelsen som ”er oss nærmere nå enn da vi kom til tro”. I kollektbønnen nevnes at det er et nytt nådens år i kirken. La frelsen og nåden komme være synlige i denne adventstiden.

Oversettelse og tekstkritikk

v. 1 - beqfagh - Betfage

Navnet betyr ”huset av fiken” eller fikenhagen. Det var en liten landsby øst for Jerusalem. I rabbinske tekster nevnes byen som ytterste grense for Jerusalem som kultisk område.

v. 1 - to OroV twn Elaiwn - Oljeberget

Navnet betyr oliventrefjellet. Oljeberget ligger parallelt med østsiden av Jerusalem og var viktig i jødisk endetidsforventning. I følge Sak. 14,4f skal Herren selv komme på Oljeberget og gjøre sitt inntog i Jerusalem.

v. 5 - prauV - ydmyk, tålsom

Det handler først og fremst om barmhjertighet og storsinn i omsorg for andre, jfr. Matt. 5,5; 11,29.

Eksegese

Dette avsnittet er begynnelsen på Jesu virksomhet i Jerusalem. Etter flere avsnitt, Matt. 19-20, med fortellinger der vi ser hvordan opposisjonen mot Jesus øker kommer han nå inn i Jerusalem, i byen der alt på kort tid tilspisser seg og den religiøse elite til slutt griper inn og arresterer Jesus. Først fortelles om inntoget i Jerusalem, tempelrenselsen og forbannelsen av fikentreet, 21,1-22, så følger stridssamtaler og liknelser, 21,22-22,46, og dette fører fram til den store domstalen mot fariseerne og de skriftlærde i kap. 23. Synoptikerne forteller bare om at Jesus var i Jerusalem denne siste påsken og det forsterker inntrykket av at fortellingen nærmer seg høydepunktet.

Matt. 21,1-11 handler om inntoget i Jerusalem og vi finner paralleller i Mark. 11,1-10; Luk. 19,28-40 og Joh. 12,12-19. Matteus har noe særstoff med, det er et refleksjonssitat, vv. 4-5 og omtalen av reaksjonen på Jesus inne i byen, vv. 10f. Det er påfallende at Matteus hel tiden taler om to ridedyr, ei eselhoppe med føll, mens de andre bare nevner eselfolen. Matteus følger Markus nært, men utelater det han ser på som unødvendig repetisjon i Mark. 11,4b-6. Gjennom sine tillegg, Matt, 21,4-5.10-11.14-16, og rekonstruksjon, Matt. 21,12-13, forandrer Matteus sin kilde til to episoder – Jesu inntog i Jerusalem, 21,1-11 og hans inngang i tempelområdet, 21,12-17 – og gjør Skriftens oppfyllelse til høydepunktet.

Jesus kommer inn i Jerusalem, v.1, fra øst, fra Betfage (se ovenfor), veien om Oljeberget. Her skal, i følge Sakarja, viktige ting skje på Herrens dag, Sak. 14,4. Så sender han av sted to disipler. Dette ligner det som skjer senere i forbindelse med at det siste måltid blir forberedt, 26,17-19. Før disiplene går får de instruksjoner av Jesus, v. 2. De skal finne et esel og en fole, og skal ta disse med seg. Markus og Lukas har bare med eselfolen, som er et ungt dyr som ingen har sittet på enda. Vi skal komme tilbake til Matteus dobling av dyrene i forbindelse med v.5. I v. 3 fortsetter instruksjonen med hvordan de skal svare hvis noen lurer på hvorfor de tar dyrene med seg. De skal henvise til at ”Herren har bruk for dem”. ”Herren” kan bety eselets eier, men i denne sammenhengen er det en lite trolig tolkning. Mer naturlig er det å tolke ordet om Jesus, som et uttrykk for hans selvbevissthet som Messias. Det kan også forstås som Guds navn og vise til at Gud vil bruke eslet i sin tjeneste. V. 4 er en introduksjon til sitatet som kommer i v. 5. Her kommer Matteus med en refleksjon på det som skjer og viser at det er en oppfyllelse av en gammeltestamentlig profeti. Sitatet, v. 5, begynner med en setning fra Jes. 62,11 – ”Si til Sions datter”. Sions datter er en poetisk omskriving for Jerusalem. Sakarja bruker også denne tiltalen til byen, Sak. 9,9, og derfra er resten av sitatet hentet. Et ledd er tatt ut av det opprinnelige profetordet, ”rettferdig er han, og seier er gitt ham.”. På denne måten forsterker Matteus inntrykket av at Jesus ikke kommer som krigsherren, men fredskongen. Slik blir beskrivelsen av ham som ydmyk, prauV, stående alene og svarer til hans egen beskrivelse av seg selv i 11,29 og til hans beskrivelse av disiplene i saligprisningene, 5,5. Det at han rir på et esel framhever både hans ydmykhet og hans fredelige hensikter. Hesten er krigsdyret, jfr. Sak. 9,10. Skriftsitatet ligger nær opp til den hebraiske teksten. I den norske oversettelsen er bindeordet ”og” sløyfet mellom de to siste parallelle ledd, ”ridende på et esel, (og) på trekkdyrets fole”. Bindeordet brukes her for å forbinde to parallelle uttrykk for samme sak og betyr ikke at fredskongen skal ri på to dyr samtidig. Skriftsitatet er fortellerens refleksjon over det som hendte, sammenlign Joh. 12,14-16 der det klart sies at disiplene først skjønte sammenhengen etter Jesu oppstandelse. Så starter festprosesjonen, disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, v. 6. Når de kommer tilbake med dyrene, v. 7 legges det kapper på begge til ”sal”. Hos Matteus kommer det ikke klart fram hvilket dyr Jesus setter seg på. Uttrykksmåten er uklar, på gresk sies at ”han satte seg på dem” og hva ”dem” referer til er ikke tydelig, enten er det dyrene eller så er det kappene. Siden det er en umulighet at han satt på begge dyrene, må det refereres til kappene her. Parallelltekstene er også klare med hensyn til hvilket dyr, da de, som tidligere nevnt, bare omtaler eselfolen ”som ennå ikke noe menneske har sittet på”. Det er vel et uttrykk for Jesu kongelige makt at han uten videre kan ri på en utemmet fole. Matteus tekst er vanskelig å tolke og det virker påfallende, hvis en så skriftkyndig forfatter skal ha missforstått den hebraiske uttrykksmåten. Sannsynligvis bunner Matteus’ omtale av de to dyrene rett og slett hans ønske om å få en mest mulig bokstavelig oppfyllelse av profetien. I de to neste versene omtales folkemengdens hyllest. V. 8 forteller om hvordan de laget en prosesjonsvei for Jesus, der de la sine kapper på veien og pyntet med grener fra trærne. I 2. Kong. 9,13 fortelles det om noe tilsvarende i forbindelse med at Jehu ble konge. Bare Johannes sier noe om at det er palmegrener, Joh, 12,13. Den seremonielle bruken av palmegrener hørte med til løvhyttefesten, 3. Mos. 23,40; sml. Åp. 7,9. I v. 9 blir det helt tydelig at det dreiser seg om et kongelig inntog, da folkemengden roper ”Hosianna …”. Hosianna er et hebraisk bønnerop, i Salme 118,25 er det oversatt med ”gi frelse”. Samtidig kunne det som ønske også brukes som hyllingsrop lik vårt ”Leve Kongen”. Folkemengdens rop er bygget på Sal. 118,25f og er både en bønn om at frelsen må komme og en hyllest til Jesus som Messias. Salme 118 er den siste salmen i Hallel (Sal. 113-118), som ble sunget ved de tre store festene påske, løvhyttefest og chanukka. Det er bare Matteus som kaller Jesus Davids sønn her. To ganger tiltales han som Davids sønn av den blinde ved Jeriko, Matt. 20,30f. I parallellteksten uttrykkes i sak det samme. Å komme i ”Herrens navn” er å komme med Guds frelse og fullmakt, mens det avsluttende ”i det høyeste” antyder at det himmelske engleskarene forener seg med folket i hyllesten til den kommende Messias. Hyllesten til Davids sønn fungerer som en ramme rundt kap. 21-23, da Jesus i 23,39 viser tilbake til dette hyllingsropet. Reaksjonene inne i byen, vv. 10f er ikke med i søndagens tekstperikope. På denne dagen slutter vi i hyllesten av den ydmyke fredskongen Jesus, der han rir inn i Jerusalem.

Dogmatisk analyse

Liturgisk analyse

Husk å ønske menigheten ”Godt nytt kirkeår!” i intimasjonen.

Vi er på kirkens nyttårsdag og 2. rekke inviterer til å trekke linjer fra GT til NT og peke på oppfyllelsen av Skriften. Nyttårsfeiring er tid for å se tilbake og for å se framover. Den muligheten har vi også på kirkens nyttårsdag. Hvordan er mitt liv som kristen? Hvordan tar jeg imot Jesus? Lever jeg i nådens år?

Prekendisposisjoner

Salmeforslag

NoS 5/6 – Gjør døren høy, gjør porten vid

v. 7 – Mitt hjertes dør jeg åpner deg,

o, Jesus, kom hit inn til meg.

NoS 12 – Rydd vei for Herrens komme

NoS 868 – Hosianna, Davids sønn!

(kan godt brukes som et omkved i forbindelse med preken, enten før, etter eller hvorfor ikke la menigheten være med i folkemengdens hyllest etter tekstlesningen eller under prekenen)

Salmelister

5
28
12
20
3