ADVENTSTIDEN
1. søndag i
adventstiden
1.
rekke
Hjem 1. søndag i adventstiden
– hovedside
Matt. 21,1-11
Oversettelse og tekstkritikk
v. 1 - beqfagh - Betfage
Navnet betyr
”huset av fiken” eller fikenhagen. Det var en liten landsby
øst for Jerusalem. I rabbinske tekster nevnes byen som ytterste grense
for Jerusalem som kultisk område.
v. 1 - to OroV twn Elaiwn - Oljeberget
Navnet betyr
oliventrefjellet. Oljeberget ligger parallelt med østsiden av Jerusalem
og var viktig i jødisk endetidsforventning. I følge Sak. 14,4f
skal Herren selv komme på Oljeberget og gjøre sitt inntog i
Jerusalem.
v. 5 - prauV - ydmyk, tålsom
Det handler
først og fremst om barmhjertighet og storsinn i omsorg for andre, jfr.
Matt. 5,5; 11,29.
Dette avsnittet er
begynnelsen på Jesu virksomhet i Jerusalem. Etter flere avsnitt, Matt.
19-20, med fortellinger der vi ser hvordan opposisjonen mot Jesus øker
kommer han nå inn i Jerusalem, i byen der alt på kort tid
tilspisser seg og den religiøse elite til slutt griper inn og arresterer
Jesus. Først fortelles om inntoget i Jerusalem, tempelrenselsen og
forbannelsen av fikentreet, 21,1-22, så følger stridssamtaler og
liknelser, 21,22-22,46, og dette fører fram til den store domstalen mot fariseerne og de skriftlærde i kap. 23. Synoptikerne forteller bare om at Jesus var i
Jerusalem denne siste påsken og det forsterker inntrykket av at
fortellingen nærmer seg høydepunktet.
Matt. 21,1-11
handler om inntoget i Jerusalem og vi finner paralleller i Mark. 11,1-10; Luk.
19,28-40 og Joh. 12,12-19. Matteus har noe særstoff med, det er et
refleksjonssitat, vv. 4-5 og omtalen av reaksjonen
på Jesus inne i byen, vv. 10f. Det er
påfallende at Matteus hele tiden taler om to ridedyr, ei eselhoppe med
føll, mens de andre bare nevner eselfolen. Matteus følger Markus
nært, men utelater det han ser på som unødvendig repetisjon
i Mark. 11,4b-6. Gjennom sine tillegg, Matt, 21,4-5.10-11.14-16, og
rekonstruksjon, Matt. 21,12-13, forandrer Matteus sin kilde til to episoder
– Jesu inntog i Jerusalem, 21,1-11 og hans inngang i tempelområdet,
21,12-17 – og gjør Skriftens oppfyllelse til høydepunktet.
Jesus kommer inn i
Jerusalem, v.1, fra øst, fra Betfage (se
ovenfor), veien om Oljeberget. Her skal, i følge Sakarja, viktige ting
skje på Herrens dag, Sak. 14,4. Så sender han av sted to disipler.
Dette ligner det som skjer senere i forbindelse med at det siste måltid
blir forberedt, 26,17-19. Før disiplene går får de
instruksjoner av Jesus, v. 2. De skal finne et esel og en fole, og skal ta
disse med seg. Markus og Lukas har bare med eselfolen, som er et ungt dyr som
ingen har sittet på enda. Vi skal komme tilbake til Matteus dobling av
dyrene i forbindelse med v.5. I v. 3 fortsetter instruksjonen med hvordan de
skal svare hvis noen lurer på hvorfor de tar dyrene med seg. De skal
henvise til at ”Herren har bruk for dem”. ”Herren” kan
bety eselets eier, men i denne sammenhengen er det en lite trolig tolkning. Mer
naturlig er det å tolke ordet om Jesus, som et uttrykk for hans
selvbevissthet som Messias. Det kan også forstås som Guds navn og
vise til at Gud vil bruke eslet i sin tjeneste. V. 4 er en introduksjon til
sitatet som kommer i v. 5. Her kommer Matteus med en refleksjon på det
som skjer og viser at det er en oppfyllelse av en gammeltestamentlig profeti.
Sitatet, v. 5, begynner med en setning fra Jes. 62,11 – ”Si til
Sions datter”. Sions datter er en poetisk omskriving for Jerusalem.
Sakarja bruker også denne tiltalen til byen, Sak. 9,9, og derfra er
resten av sitatet hentet. Et ledd er tatt ut av det opprinnelige profetordet,
”rettferdig er han, og seier er gitt ham.”. På denne
måten forsterker Matteus inntrykket av at Jesus ikke kommer som
krigsherren, men fredskongen. Slik blir beskrivelsen av ham som ydmyk, prauV, stående alene og svarer til hans egen beskrivelse av seg selv i
11,29 og til hans beskrivelse av disiplene i saligprisningene, 5,5. Det at han
rir på et esel framhever både hans ydmykhet og hans fredelige
hensikter. Hesten er krigsdyret, jfr. Sak. 9,10. Skriftsitatet ligger nær
opp til den hebraiske teksten. I den norske oversettelsen er bindeordet
”og” sløyfet mellom de to siste parallelle ledd,
”ridende på et esel, (og) på trekkdyrets fole”.
Bindeordet brukes her for å forbinde to parallelle uttrykk for samme sak
og betyr ikke at fredskongen skal ri på to dyr samtidig. Skriftsitatet er
fortellerens refleksjon over det som hendte, sammenlign Joh. 12,14-16 der det
klart sies at disiplene først skjønte sammenhengen etter Jesu
oppstandelse. Så starter festprosesjonen, disiplene gikk av sted og
gjorde som Jesus hadde sagt, v. 6. Når de kommer tilbake med dyrene, v. 7
legges det kapper på begge til ”sal”. Hos Matteus kommer det
ikke klart fram hvilket dyr Jesus setter seg på. Uttrykksmåten er uklar,
på gresk sies at ”han satte seg på dem” og hva
”dem” referer til er ikke tydelig, enten er det dyrene eller
så er det kappene. Siden det er en umulighet at han satt på begge
dyrene, må det refereres til kappene her. Parallelltekstene
er klare med hensyn til hvilket dyr, da de, som tidligere nevnt, bare omtaler
eselfolen ”som ennå ikke noe menneske har sittet på”.
Det er vel et uttrykk for Jesu kongelige makt at han uten videre kan ri
på en utemmet fole. Matteus tekst er vanskelig å tolke og det virker
påfallende, hvis en så skriftkyndig forfatter skal ha
misforstått den hebraiske uttrykksmåten. Sannsynligvis bunner
Matteus’ omtale av de to dyrene rett og slett hans ønske om
å få en mest mulig bokstavelig oppfyllelse av profetien. I de to
neste versene omtales folkemengdens hyllest. V. 8 forteller om hvordan de laget
en prosesjonsvei for Jesus, der de la sine kapper på veien og pyntet med
grener fra trærne. I 2. Kong. 9,13 fortelles det om noe tilsvarende i
forbindelse med at Jehu ble konge. Bare Johannes sier
noe om at det er palmegrener, Joh,
12,13. Den seremonielle bruken av palmegrener
hørte med til løvhyttefesten, 3. Mos. 23,40; sml. Åp. 7,9. I v. 9 blir det helt tydelig at det dreiser
seg om et kongelig inntog, da folkemengden roper ”Hosianna
…”. Hosianna er et hebraisk bønnerop, i Salme 118,25 er det
oversatt med ”gi frelse”. Samtidig kunne
det som ønske også brukes som hyllingsrop
slik som vårt ”Leve Kongen”. Folkemengdens rop er bygget
på Sal. 118,25f og er både en bønn om at frelsen må
komme og en hyllest til Jesus som Messias. Salme 118 er den siste salmen i Hallel (Sal. 113-118), som ble
sunget ved de tre store festene påske, løvhyttefest og chanukka. Det er bare Matteus som kaller Jesus Davids
sønn her. To ganger tiltales han som Davids sønn av den blinde
ved Jeriko, Matt. 20,30f. I parallellteksten
uttrykkes i sak det samme. Å komme i ”Herrens navn” er
å komme med Guds frelse og fullmakt, mens det avsluttende ”i det
høyeste” antyder at det himmelske engleskarene forener seg med
folket i hyllesten til den kommende Messias. Hyllesten til Davids sønn
fungerer som en ramme rundt kap. 21-23, da Jesus i
23,39 viser tilbake til dette hyllingsropet. Reaksjonene inne i byen, vv. 10f er ikke med i søndagens tekstperikope.
På denne dagen slutter vi i hyllesten av den ydmyke fredskongen Jesus,
der han rir inn i Jerusalem.
Dogmatisk
analyse
Liturgisk
analyse
Husk å
ønske menigheten ”Godt nytt kirkeår!” i intimasjonen.
Vi er på
kirkens nyttårsdag og tekstene inviterer til å trekke linjer fra GT
til NT og peke på oppfyllelsen av Skriften. Nyttårsfeiring er tid
for å se tilbake og for å se framover. Den muligheten har vi
også på kirkens nyttårsdag. Hvordan er mitt liv som kristen?
Hvordan tar jeg imot Jesus? Lever jeg i nådens år?
NoS 4 – Gled deg , du
Kristi brud
NoS 5/6 – Gjør døren høy,
gjør porten vid
v. 7 – Mitt hjertes
dør jeg åpner deg,
o, Jesus, kom hit inn til
meg.
NoS 12 – Rydd vei for Herrens komme
NoS 393 – I dag er nådens tid
NoS 868 – Hosianna, Davids sønn!
(kan godt brukes som et
omkved i forbindelse med preken, enten før, etter eller hvorfor ikke la
menigheten være med i folkemengdens hyllest etter tekstlesningen eller
under prekenen)
Salmelister
|
5 |
|
|
|
|
|
28 |
|
|
|
|
|
12 |
|
|
|
|
|
20 |
|
|
|
|
|
3 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|